Inkassoguiden.no

Det du lurer på om inkasso og gjeldsproblematikk!

Er det ny inkassolov på trappen?

Inkassoloven kom for nesten 30 år siden og i få bransjer har det skjedd en tilsvarende rivende utvikling som i den Norske inkassobransjen. Inkassoloven kom på en tid hvor alle saker gjerne hadde en fysisk saksmappe og saksbehandler behandlet hver enkelt sak manuelt og foretok individuelle vurderinger. Den gang var kredittkort og forbrukslån nærmest ikke eksisterende sammenlignet med i dag. Inkassokrav mot forbrukere relatert til finansbransjen var stort sett sikrede lån med pant i bolig, bil, båt eller lignende som gjaldt lån i forbindelse med finansiering av samme gjenstand. Ellers var det typiske fakturakrav som strøm, hustelefon, håndverkertjenester som var gjenstand for inkassopågang. Småkrav ble sjeldent forfulgt med inkassoppågang da dette rett og slett ikke fantes formålstjenelig.

Siden den tid har det skjedd mye, vi har sett en tidobling av inkassosaker uten alt for store endringer i den type saker som gikk til inkasso for 30 år siden, da må vi også huske på at inkassoloven kom midt i ettervirkningene av jappetiden. Mens antall og omfang av de tradisjonelle typene inkassosaker stort sett er med det samme så har vi sett en formidabel økning i saker relatert til kredittkort og forbrukslån. Videre sendes nå nesten alle krav over til inkasso uansett hvor små beløpene er. Det er ikke uvanlig at krav med hovedstol under 50 lappen går til inkasso. Internetthandel og elektroniske tjenester genererer en helt ny type krav i stor skala. Strømregningen kommer fra en kraftleverandør og en nettleverandør i motsetning til før. Telefonregningen som opprinnelig var en enkelt regning på husstandens fasttelefon hvert kvartal er nå fordelt på månedlige faktureringer på bredbånd, eventuell fasttelefon og diverse mobiltelefoner i husstanden, dette er gjerne fordelt på flere tilbydere og/ eller fakturaer fra samme selskap.

Inkasso har gått fra å være manuelle oppgaver med hver sin fysiske saksmappe til å bli nærmest helautomatisert hvor saker sendes over til inkasso uten menneskelig innblanding. Innkrevingsstrategi blir gjerne planlagt automatisk på bakgrunn av sakstype, kravets størrelse, kreditoravtale og automatisk kredittsjekk ved innregistreringen av et oppdrag. En saksbehandler ser sjeldent på saken før skyldner eventuelt tar kontakt i forbindelse med en innsigelse eller at det skal igangsettes rettslige tiltak. Enkle henvendelser vedrørende betalingsutsettelse eller avdragsordninger håndteres online eller via callsenter.

På betalingssiden har nettbank og kidnummer blitt gjeldende standard. Opprinnelig mottok inkassobyråene relativt få men gjerne større innbetalinger som ble behandlet manuelt. Nå kan et inkassobyrå motta tusenvis av innbetalinger daglig og fordelingen på sakene og avregninger av klientmidler er mer eller mindre helautomatisert.

I løpet av disse 30 årene har vi også sett forskjellige varianter av kjeltringer og spekulative inkassometoder i inkassobransjen. Før inkassoloven kom så var problemet at inkassobyråene ikke var regulert i forhold til hva de kunne kreve i inkassosalær noe som skapte mange problemer for dem som ble utsatt for enkelte ekstremt grådige byråer. Rundt 2000 tallet ble lovverket utfordret i forbindelse med mange tvilsomme krav relatert til såkalte sextelefoni. Så kom "Finance Credit skandalen" og de siste årene har den såkalte inkassomafiaen med Oslo Creditservice AS, Norkreditt AS og Pri Credit AS herjet med norske forbrukere med tvilsomme inkassometoder hvor gjeldende lovverk utfordres og misbrukes. Alle disse 3 selskapene har nå mistet sine inkassobevillinger men det er nok ikke det siste vi ser av misbruk i bransjen dersom det ikke kommer lovendringer. De aller fleste inkassobyråer i dagens inkasso Norge driver på en måte hvor lovverket tøyes til det maksimale og moral er nærmest helt fraværende.

Finanstilsynet ber om Justis og beredskapsdepartementet om lovrevisjon

Finanstilsynet har endelig sett det samme behovet for oppdatering av lovverket og har i et brev av 7.9.2017. til Justis og beredskapsdepartementet bedt om lovrevisjon av inkassoloven.  Vi har valgt å gjengi hele brevet her:

"Inkassoloven - behov for lovrevisjon

Inkassoloven trådte i kraft 1. oktober 1989, og bygger på en utredning som ble påbegynt i 1975. Finanstilsynet mener at tiden nå er moden for en revisjon av regelverket.

Selv om deler av den opprinnelige lovteksten senere er endret, og det har kommet tilføyelser på flere områder, er reglene utformet på en tid hvor inkassovirksomhet ble utført på en annen måte enn i dag. Inkassobransjen har nå en helt annen struktur og et annet omfang. Eksempelvis har antall inkassosaker per år økt fra 770 000 i 1990 til nesten fem millioner saker i dag.

Rettskildebildet er svært fragmentert, og finnes spredt i blant annet diverse uttalelser og merknader fra Finanstilsynet, brev fra Justis- og beredskapsdepartementet, og avgjørelser fra Finansklagenemnda. Dette medfører at etterlevelsen av regelverket er utfordrende for inkassobransjen, og det er svært vanskelig for skyldnere å ha tilstrekkelig kunnskap til selv å undersøke om inkassoprosessen blir utført på lovmessig måte.

Inndrivelsesprosessene har som følge av den teknologiske utviklingen i stor grad blitt helautomatisert, og regelbruddene rammer dermed et stort antall saker og skyldnere. Gjeldende regelverk er imidlertid i stor grad utformet for manuelle og delautomatiserte prosesser, hvilket gir utfordringer når det gjelder å sikre etterlevelse av regelverket og samtidig ha en effektiv innfordring.

En forsvarlig virksomhetsutøvelse fordrer gode risikostyrings- og internkontrollsystemer. Selv om bevillingshaveren som faktisk leder av har øverste ansvar for inkassovirksomheten, har vedkommende ingen direkte innflytelse over styret og daglig leder når det gjelder hvordan risikovurderingen og implementeringen av kontrollsystemene skal skje. Faktisk leders ansvar er heller ikke gitt noe nærmere innhold i verken lov eller forskrift. Reguleringen når det gjelder organisering av inkassovirksomheten, er derfor ikke lenger hensiktsmessig.

Dagens inkassolov er utformet for å beskytte skyldnere, som i det vesentligste er forbrukere, mot urimelig eller urettmessig inkassopågang. Det avdekkes imidlertid ofte regelbrudd som har direkte konsekvens for skyldnerne i inkassosakene, ved at de har blitt avkrevd urettmessige salærer, for høye renter, foreldede krav m.m.

Finanstilsynet ser derfor behov for å spesielt regulere og klargjøre nærmere hva som ligger i kravet til god inkassoskikk, hvordan et kravs rettmessighet skal vurderes, klientmiddelbehandling, og salærsystemet, samt å nærmere definere faktisk leders ansvar for kontroll med inkassovirksomheten og vurdere om det bør stille kompetansekrav til bevillingshaver utover bare et praksiskravet som gjelder i dag.

I tillegg ser Finanstilsynet behov for fastsette regler for sider ved inkassovirksomheten som p.t. ikke er regulert. Eksempelvis kan det være hensiktsmessig å innføre krav til inkassators uavhengighet, presisere adgangen til utkontraktering av arbeidsoppgaver, og å trekke opp grensen mellom egen og fremmedinkasso.

Det er fra Finanstilsynets side ønskelig å få komme med innspill til utformingen av mandat og til sammensetningen av et eventuelt inkassolovutvalg."

Gode nyheter men mangelfullt fokus

Vi i inkassoguiden applauderer dette tiltaket fra Finanstilsynet og er for så vidt enig med alt de skriver men vi synes mye mangler, noe av dette skyldes nok at det ikke ligger naturlig under Finanstilsynet men det er ting de er fullt klar over og burde ha nevnt. I kombinasjon med det Finanstilsynet skriver er det behov for endringer i forbindlese med følgende:

Endringer i forbindelse med forliksrådsordningen.

Dagens ordning med forliksrådet fungerer rett og slett ikke. Forliksrådets medlemmer mangler juridisk kompetanse og dømmer ukritisk i favør av kreditor i mange tvilsomme saker. Det er også et stort problem med dagens ordning med postforkynning hvor det blir avsagt uteblivelsesdom som er svært vanskelig å få gjenopptatt etter ankefristens utløp. Vårt forslag er en lovendring som medfører at forliksrådets formann er jurist eller advokat, samt at alle uteblivelsesdommer kan kreves gjenopptatt uten noen utløpelsesfrist for når dette kan kreves.

Vi kan ikke fortsett med en ordning hvor folk kommer hjem fra et lengre utenlandsopphold til en uteblivelsesdom hvor ankefristen er utløpt og alle rettigheter er mistet. Det er også mange eksempler på saker hvor innkallingen til forliksrådet ikke har kommet frem til innklagede av ulike kjente eller ukjente årsaker. Det ses ellers på som en menneskerett (og plikt) å være til stede ved egen rettergang og få lov til å forsvare seg selv og mange har tatt til orde for at dagens ordning med uteblivelsesdom er i strid med menneskerettighetene.

Begrensinger i mulighetene til å begjære tvangssalg av utleggspant i bolig.

Vi ser i utgangspunktet ikke problemer at kreditor får utleggspant i bolig men det er problematisk at det begjæres tvangssalg for tvilsomme småkrav. Skyldners behov for bolig er vesentlig viktigere for skyldner og samfunnet forøvrig en at en kreditor skal få lov til å spekulere i å presse gjennom innfrielse for enhver pris for et lite krav med en hovedstol som opprinnelig var på noen hundrelapper eller tusenlapper. Det samme gjelder dyre forbrukslån og kredittkort med løpende årlig rente på 20-30 % som kreditor veldig velvillig nærmest tredde over hodet på skyldner ved opprettelse. Som en kompensasjon for denne ulempen for kreditor ser vi ikke problemer med å utvide varigheten for utleggspant slik at kravet vil bli innfridd den dagen kreditor velger å selge sin bolig og dermed blir kravet sikret frem til innfrielse. Det er kun lån hvor skyldner selv har pantsatt boligen, typisk ved etablering av boliglånet, som bør kunne være gjenstand for tvangssalg. Alt for mange useriøse aktører har på tvilsomt vis klart å etablere fordringer som blir misligholdt for deretter i samarbeid med inkassoselskapet tjene store penger på løpende renter, inkassoomkostninger, rettslige skritt hvor det hele kulminerer i begjæring om tvangssalg av skyldners bolig. Som et minimum bør det i hvert fall innføres et minstebeløp på hovedstol for å kunne ha rett til å begjære tvangssalg.

Plikt til å slette utleggspant utover salgssummen ved frivillig salg av bolig.

Namsmennene i Norge har i dag en kultur for å ta utleggspant i boliger langt utover boligens reelle verdi, noe som er tvilsomt i seg selv. Praksisen kan forsvares med at det i en del tifeller er vanskelig å fastslå verdien og namsmennene tar dermed utleggspant for sikkerhets skyld i tilfelle verdien er høyere enn de trodde. Det er også en ukultur for å ta utleggspant med tanke på fremtidige verdiøkninger av boligen, en praksis som ikke samsvarer med lovens intensjon. Problemet med dette er at en skyldner som ønsker å selge boligen, enten for å bruke salgssummen for å betjene gjeld og/ eller fordi det er behov for å flytte av ulike årsaker, er prisgitt at kreditorene som ikke vil få dekning ved et frivillig salg selv går med på å slette pantet. Her ser mange kreditorer med pant utover verdien av boligen en mulighet til å legge et utilbørlig press på skyldner, dette ved å nekte å slette pantet uten hel eller delvis innfrielse av pantet.

En slik mulighet tjener ingen andre enn useriøse kreditorer og inkassoselskap. De kreditorene som var først i køen og har pant innenfor boligens verdi får dermed ikke dekning av sine krav på grunn av useriøse kreditorer med dårligere prioritet som hindrer det frivillige salget. Skyldner hindres samtidig i å selge boligen til best mulig pris og må eventuelt ta til takke med et senere tvangssalg, noe som nesten alltid vil medføre betydeligere dårligere salgssum. Dette er noe både skyldner og kreditor fellesskapet taper mye på. De useriøse kreditorene og boligspekulanter sitter igjen med gevinsten, noe som ikke er samfunnsnyttig. Vi foreslår derfor at det innføres en plikt til at alle kreditorer som ikke får dekning for sine fordringer ved et frivillig salg på det åpne markedet blir pliktige til å slette deres utleggspant i boligen.

Vesenlige endringer i salærsystemet og inkassoselskapets inntjeningsmuligheter.

Finanstilsynet er riktignok innom det faktum at det er behov for en revurdering av salærsystemet, men dette forsvinner i stor grad i resten av budskapet. Dagens salærsystem er helt hinsides det fornuftige og bør reduseres betydelig. Vi har i denne artikkelen forklart hvordan inkasso Norge går med gigantoverskudd samtidig som inkassosalærene går til dekning av mye mer en "nødvendige inndrivelseskostnader", noe som var og er lovens intensjon.

Videre må det såkalte skrivegebyret ved utstedelse av forliksklage og utleggsforretning reduseres vesentlig eller fjernes i sin helhet. Dette er uansett en helautomatisert prosess som ikke medfører noe ekstraarbeid av betydning i motsetning til i forrige årtusen. I dag fungerer inkassobransjen slik at ekstragevinsten i skrivegebyret er en vel så viktig årsak til å igangsette rettslige skritt som det å sikre kreditors interesser. Rettslige skritt blir gjerne igangsatt så fort som mulig slik at skyldner ikke skal rekke å betale før inkassobyrået har fått lagt til sitt skrivegebyr.

Forbud mot "no cure, no pay".

En slik ordning innebærer i praksis at de skyldnere som betaler sine krav i tilegg betaler for kostnadene ved de andre kravene hvor inkassobyrået mislykkes med inndrivingen. Dette er helt i strid med inkassolovens intensjoner om at "nødvendige inndrivelseskostnader" skal dekkes, likevel har Finanstilsynet forunderlig nok godtatt dette i alle år.

Forbud mot uønsket personlig oppsøk.

Finansklagenemnda inkasso og Finanstilsynet har godtatt at skyldner utsettes for personlig oppsøk av inkassobyrået. Den eneste forutsetningen er at oppsøk varsles på forhånd og at oppsøk ellers holder seg innenfor god inkassoskikk. Problemet er at et oppsøk i praksis ikke er forenelig med god inkassoskikk. God inkasskikk er ifølge loven at skyldner ikke utsettes for urimelig påtrykk, skade eller ulempe. Behovet for å besiktige panteobjekter eller få oversikt over skyldners eiendeler er begrunnelsen for at dette godtas. Dette kan vi ikke si oss enige i. Oppsøk brukes oftest i forbindelse med mislighold av billån eller leasing. Hensikten er i imidlertid i praksis ikke å forsikre seg om at skyldner tar vare på bilen og foreta en verdivurdering av denne. Oppsøkskonsulenten har et mål med et slikt oppsøk, nemlig å få skyldner til å gå med på en frivillig tilbakelevering av bilen og skyldner føler seg ofte så presset at de velger å gå mer eller mindre ufrivillig med på dette. Vi har gått nærmere inn på temaet i denne artikkelen.

Frivillig oppsøk er en annen ting, det vil si at skyldner tilbys å få besøk for å unngå unødvendig rettslig pågang. Dersom skyldner ikke inviterer eller samtykker til dette så har kreditor alle muligheter til å igangsette rettslige prosesser for å sikre sine interesser.

Erstatt dagens bevillingsordning.

Dagens bevillingsordning for å få inkassobevilling er rett og slett bare noe tull og fungerer ikke som en sikkerhet for å sikre nødvendig kompetanse og seriøsitet i inkasso Norge. For å få personlig inkassobevilling er det i realiteten kun nødvendig å ha jobbet i et inkassobyrå i 3 år og at det kan dokumenteres og at man har tatt del i alle deler av inkassoprosessen i denne perioden. Dette er i stor grad tillittsbasert ut i fra en erklæring fra inkassobyrået man har jobbet hos. Vi har sett utallige eksempler på personer som har sittet i helt grunnleggende funksjoner som sentralbord eller callsenter og har kanskje fått lov til å prøve seg på litt saksbehandling i løpet av disse 3 årene. Dermed får de en flott attest eller erklæring fra arbeidsgiver hvor dette bekreftes.

Et eksempel på hvor galt det kan gå med dagens krav er det nylige tilfellet hvor Vibecke Beyer i Pacta AS ble fratatt sin personlige inkassobevilling, dette til tross for at hun var faktisk leder i selskapet og samtidig satt i styret i bransjeorganisasjonen Virke inkasso. I tilegg til personlig inkassobevilling må inkassobyrået ha en foretaksbevilling. Dette innebærer i praksis at en person med personlig inkassobevilling stiller opp som faktisk leder for inkassovirksomheten med sin personlige bevilling. Utover dette stilles det ikke mye krav utover at styret og ledelsen har rent rulleblad som dokumenteres med politiattester for at foretaket får en inkassobevilling. Deretter er det bare å sette i gang å "grave etter gull" som enkelte i bransjen kaller den daglig inkassovirksomheten. Vi mener at det må innføres krav til at faktisk leder er jurist eller advokat for å sikre at det foreligger tilstrekkelig juridisk forståelse til grunn for inkassovirksomheten. Dette vil ikke være en absolutt sikkerhet for at virksomheten drives lovlig men er et godt steg i riktig retning.

Fjern særrettighetene til inkassobransjen.

Dagens moderne samfunn trenger ikke en inkassobransje med særrettigheter i forhold til å pålegge skyldner enorme gebyrer på relativt korte overtredelser av betalingsfrister. En kreditor som driver egeninkasso kan kun ta maksimalt halvparten av inkassosatsen i salær (purregebyr for opptil 2 purringer/ inkassovarsel og deretter 3/10 av inkassosatsen for å sende betalingsoppfordring, totalt 5/10 av inkassosatsen), noe som tilsvarer maksimalt kr 350,- i 2017.

En advokat som driver inkasso kan beregne seg maksimalt et såkalt "enkelt inkassosalær". Inkassobransjen derimot kan i likhet med advokater beregne enkelt inkassosalær når de sender betalingsoppfordring. I tilegg så kan inkassobransjen doble dette inkassosalæret ved å legge på tungt inkassosalær 28 dager etter forfall på betalingsoppfordringen. Dermed har inkassobransjen dobbelt så gode rettigheter i forhold til advokater som driver inndrivning på vegne av sine klienter. Hvor er logikken i dette? Det burde vel i så fall heller vært omvendt, det vil si at en advokat kunne tatt det dobbelte av hva et inkassobyrå kan ta. Den teknologiske utviklingen har gått så langt at en kreditor fint kan drive egeninkasso uten mye kunnskap, eventuelt bør et inkassobyrå kunne drive lønnsomt innenfor de samme økonomiske rammene.

Legg til rette for kreditorer som er tålmodige og prøver å finne løsninger med skyldnere.

I dagens inkasso Norge belønnes de kreditorene som er mest hissig på å sende saker over til inkasso så fort som mulig samt at det igangsettes rettslig innkrevning så fort som mulig. Den kreditoren som kommer først til namsmannen står først i køen og får prioritet foran de andre. Dette motiverer til hissig innkrevning. Hva med å legge opp en ordning hvor det er opprinnelig forfall på kravet som bestemmer hvilken prioritet kreditor vil få? Da vil en kreditor som har prøvd alle andre løsninger likevel få prioritering den dagen den likevel må gå til rettslige skritt.

Innfør krav til minst en purring før inkassovarsel.

Med dagens ordning kan en sak i prinsippet oversendes til inkasso 15 dager etter kravets forfall. Det må kun sendes et inkassovarsel med 14 dagers betalingsfrist som kan sendes dagen etter forfall dersom det ikke kreves purregebyr. Mange kreditorer opererer med korte forfallsdatoer på sine fakturaer, gjerne helt ned i 7 dager. Med litt treg postgang så risikerer en uheldig skyldner å få et inkassokrav med inkassosalær ved å reise bort på en ferie på 2-3 uker. Dette er det ingen fornuft i.

Vi foreslår at det innførers krav til at det skal sendes purring med minst 14 dagers betalingsfrist før det kan sendes inkassovarsel. Fornuftige kreditorer og folk flest finner dette som et rimelig krav og dette har historisk sett vært det normale i norsk næringsliv. Det er først det siste tiåret det har blitt så populært å droppe purringen etter aktiv markedspåvirkning fra inkassobyråene opp mot kreditorene hvor kreditorene villedes til å tro at dette øker inntjeningen og løsningsgraden. Dette med løsningsgraden er for så vidt riktig men den reelle forskjellen er at flere betaler til inkassobyrået som ellers ville ha betalt til kreditor med litt romsligere rutiner. Kreditor sitter kun igjen med mer misfornøyde kunder. Dersom kreditorene ikke har råd til den lille ekstra kredittiden dette vil medføre (de aller fleste betaler tross alt i dag på forfall og vil fortsette med dette) så kan de enkelt endre sin kredittpolitikk eller så kan det stilles spørsmål om de har tilstrekkelig arbeidskapital.

Mange av punktene over krever riktignok endringer i andre lover enn inkassoloven. Behovet for endringer er imidlertid så prekært at dette ikke bør være noen hindring til å igangsette en fullstendig evaluering av hele systemet. Inkassoloven er et fint sted å begynne men lovgiver må ikke begrense seg til dette. Dessverre tar den prosessen Finanstilsynet har tatt initiativ til nå flere år før ny lov eventuelt trer i kraft. I mellomtiden kan vi bare sitte å se på at inkasso vil være en av  Norges mest profittale bransjer i flere år fremover på skyldners bekostning.

Søk i artikler: