For å drive kredittopplysningsvirksomhet så trenger kredittopplysningsbyrået å ha konsesjon fra datatilsynet til å drive dette. Det er i dag kun 4 kredittopplysningsbyråer som driver med kredittopplysninger på privatpersoner og bransjen er forholdsvis strengt regulert slik at ikke hvem som helst kan kredittsjekke familie, venner, kollegaer, naboer og lignende. Dessuten så skal den som blir kredittsjekket alltid ha et gjenpartsbrev om at denne er kredittsjekket hvor det fremgår hvem som har foretatt kredittsjekken og hvilke opplysninger som er oppgitt.

Hittil så er personvernet ved inkasso og betalingsproblemer til den enkelte forholdsvis godt ivaretatt. Men dessverre finnes omveier som gir den nysgjerrige nesten alle de samme opplysningene som fremgår av en kredittsjekk. Spesielt dersom den aktuelle personen eier fast eiendom eller bil.

Offentlig tilgjengelige registre gir de fleste kredittopplysningene!

Eiendomsregisteret, løsøreregisteret og skattelistene tilsvarer en nærmest en fullverdig kredittsjekk og selv om det riktignok tar litt mer tid å lete gjennom flere registre i stedet for ett register som har samlet alle godsakene på ett sted så ligger det meste offentlig tilgjengelig og helt gratis. Dette er sidene hvor hvem som helst kan finne ut det meste om din økonomiske situasjon:

Credicare AS ble nylig felt i Finansklagenemnda inkasso (inkassoklagenemnda) i forhold til at de har utøvd inkassovirksomhet i strid med god inkassoskikk samt ikke varslet tilstrekkelig om inkasso (inkassovarsel) ovenfor en skyldner (uttalelse 2017-592). Det som er spesielt i saken er at inkassoguiden er kjent med at overtrampene ligger i såkalte standardbrev hos Credicare AS.

Dette betyr at det er overveiende sannsynlig at de samme overtrampene har skjedd i veldig mange tilsvarende saker. Credicare AS skal i så fall således være pliktig til å slette påløpte omkostninger i alle tilsvarende saker de har liggende til behandling samt tilbakebetale alle innbetalte inkassosalær de har krevd inn i en prosess hvor kun ett av disse overtrampene har funnet sted. Det er uvisst hvor stort omfanget er men vi har mistanke om at det kan gjelde et så stort saksomfang at det sannsynligvis gjelder millionbeløp, eller i verste fall titals millioner i urettmessige inkassosalær. Vi vil påpeke at det fremstår som om innkrevning av treningsavgift på vegne av treningssentre er noe selskapet har spesialisert seg på og at en stor del av inkassoporteføljen gjelder en slik type krav.

På grunn av det antatt store økonomiske omfanget forholdet kan ha, så tviler vi på at Credicare AS på eget initiativ vil sørge for sletting/ tilbakebetaling av feilaktig innkrevd inkassosalær. Vi hos inkassoguiden velger derfor å skrive denne artikkelen samt at vi har bedt Finanstilsynet uttale seg angående forholdet. Dette for å hjelpe Credicare AS på vei med å foreta det rettmessige valget, både moralsk og juridisk.

Inkassoloven kom for nesten 30 år siden og i få bransjer har det skjedd en tilsvarende rivende utvikling som i den Norske inkassobransjen. Inkassoloven kom på en tid hvor alle saker gjerne hadde en fysisk saksmappe og saksbehandler behandlet hver enkelt sak manuelt og foretok individuelle vurderinger. Den gang var kredittkort og forbrukslån nærmest ikke eksisterende sammenlignet med i dag. Inkassokrav mot forbrukere relatert til finansbransjen var stort sett sikrede lån med pant i bolig, bil, båt eller lignende som gjaldt lån i forbindelse med finansiering av samme gjenstand. Ellers var det typiske fakturakrav som strøm, hustelefon, håndverkertjenester som var gjenstand for inkassopågang. Småkrav ble sjeldent forfulgt med inkassoppågang da dette rett og slett ikke fantes formålstjenelig.

Siden den tid har det skjedd mye, vi har sett en tidobling av inkassosaker uten alt for store endringer i den type saker som gikk til inkasso for 30 år siden, da må vi også huske på at inkassoloven kom midt i ettervirkningene av jappetiden. Mens antall og omfang av de tradisjonelle typene inkassosaker stort sett er med det samme så har vi sett en formidabel økning i saker relatert til kredittkort og forbrukslån. Videre sendes nå nesten alle krav over til inkasso uansett hvor små beløpene er. Det er ikke uvanlig at krav med hovedstol under 50 lappen går til inkasso. Internetthandel og elektroniske tjenester genererer en helt ny type krav i stor skala. Strømregningen kommer fra en kraftleverandør og en nettleverandør i motsetning til før. Telefonregningen som opprinnelig var en enkelt regning på husstandens fasttelefon hvert kvartal er nå fordelt på månedlige faktureringer på bredbånd, eventuell fasttelefon og diverse mobiltelefoner i husstanden, dette er gjerne fordelt på flere tilbydere og/ eller fakturaer fra samme selskap.

Virke inkasso, som er bransjeorganisasjonen til Norske inkassobyråer, representerer så og si alle Norske inkassobyråer som ønsker å bli tatt seriøse. De har nok prøvd etter beste evne å ta avstand fra de frynsete inkassoselskapene som Oslo Creditservice AS, Norkreditt AS og Pri Credit AS. Nå er det imidlertid ikke lenger tvil, bransjeorganisasjonen kan ikke lenger sitte på sin høye hest. Flere selskaper som har vært under Virke Inkasso og deres forgjenger Norske inkassobyråers forening har fått kraftige påpakninger av finanstilsynet etter stedlig tilsyn. Det hele topper seg nå med at et av styremedlemmene i Virke inkasso, Vibecke Beyer, har fått varsel om tilbakekall av sin personlige inkassobevilling etter at Finanstilsynet ikke lenger anser henne som egnet til å inneha personlig inkassobevilling. Da kan hun vel umulig være egnet til å sitte i styret til bransjeorganisasjonen?

Vi har lenge vurdert å skrive en kritisk artikkel mot Virke inkasso av flere årsaker, blant annet fordi Jørund Granholt også har et styreverv, dog kun som varamedlem. Jørund Granholt er ikke hvem som helst i inkasso Norge, dog ikke bare i positiv forstand. Han var administrerende direktør i inkassoselskapet Transcom CMS, et selskap som for ca 10 år siden var et av Norges større inkassoselskaper og ble fratatt sin inkassobevilling fra Finanstilsynet (den gang Kredittilsynet). Mange omtaler forholdet som den mest graverende saken i inkasso Norge etter Finance Credit skandalen.

I Norge er kjøp og salg av fordringsmasse helt lovlig og foregår daglig i norsk næringsliv og ikke minst i finansbransjen. Dette er en så stor forretningsnisje at det finnes en rekke selskaper som er etablert kun med oppkjøp av gammel gjeld som forretningsmodell.

Dersom oppkjøper selv skal drive inn gjelden så trenger denne egen inkassobevilling til dette fra Finanstilsynet. Dersom andre skal drive inn gjelden trenger oppkjøper ingen bevilling dog trenger imidlertid den som driver inn fordringen en tradisjonell inkassobevilling da de driver såkalt fremmedinkasso.

Hvorfor selger opprinnelige fordringshavere sine fordringer?

Det finnes en rekke årsaker til at fordringshavere selger sine gamle fordringer. Nedenfor lister vi opp de mest vanlige årsakene samt kommentarer til disse:

Finanstilsynet har nylig kommet med nye retningslinjer i forhold forbrukslån og kredittkort. Dette som et resultat av den alvorlige økningen av slik forbruksgjeld og Finanstilsynet er bekymret for at forbrukere skal sette seg i gjeld de ikke klarer å betjene, samt bankenes fremtidige soliditet.

Faktum er vel ikke det at det er fare for at Norske forbrukere skal havne i gjeldsfellen i fremtiden. For å kalle en spade for en spade så står det allerede så dårlig til at hundretusener av nordmenn allerede er fanget i en negativ gjeldsspiral på grunn av slike usikrede forbrukslån og kredittkort med skyhøye gebyrer og rentesatser. Svært mange av disse er allerede fanget i inkassobyråenes klør og er en særdeles viktig inntektskilde for de store Norske inkassoselskapene. Vi mener derfor at Finanstilsynets nye retningslinjer er positive, ikke minst tanken bak dem, men de kommer nok alt for sent og virkemidlene er etter vår mening feil virkemidler. Vi mener at et enkelt virkemiddel hadde vært mer enn nok, nemlig å innføre maksimalrente på forbrukslån og kredittkort, noe vi har foreslått for lenge siden i denne artikkelen hvor vi foreslo en maksimalrente tilsvarende forsinkelsesrentesatsen.

Den store vaktbikja ovenfor inkassobransjeni Norge skal være Finanstilsynet. Det er Finanstilsynet som utsteder bevilling til å drive inkassovirksomhet og som har anledning til å foreta tilsyn hos virksomhetene og eventuelt inndra inkassobevillingen til disse igjen.

Finanstilsynet er således ikke bare i en enestående situasjon når det gjelder muligheten til å få innsyn i inkassovirksomheten, passe på at de følger spillereglene og handle når de kommer over aktører som ikke gjør dette. De har også makt til å gjøre noe med de useriøse aktørene.

Når de har fått tildelt dette ansvaret, så har de også plikt til å både passe tilstrekkelig på samt handle når de kommer over uregelmessigheter. Dersom de ikke er pågående og proaktive nok i sitt tilsynsarbeid, så sitter de også igjen med et moralsk ansvar ovenfor alle de som blir utsatt for urettmessig inkassopågang som Finanstilsynet burde ha stoppet.

Hva gjør jeg når kreditor nekter å ta i mot kontant oppgjør og sender faktura med fakturagebyr og deretter følger opp med inkassopågang med purregebyr og inkassosalær?

Det å håndtere kontanter for en betalingsmottaker medfører ekstra arbeid i forhold til å motta elektronisk betaling med kort, mobiltelefon eller lignende. Spesielt for dem som har godt etablerte elektroniske løsninger, så medfører det å vedlikeholde en kontantbeholdning en del merarbeid og omkostninger i forhold til sikkerhet, administrasjon samt gebyrer ved veksling og innskudd. Stadig flere virksomheter har derfor besluttet å slutte med kontanter og kun motta elektronisk betaling. Dette er en utvikling stadig er et økende problem for dem som vil betale kontant på grunn av den teknologiske utviklingen i samfunnet. Vi ser en økning i personer som ender opp i å motta inkassokrav fordi kreditor har nektet å ta i mot betaling med kontanter og heller velger å sende faktura.