I Norge er kjøp og salg av fordringsmasse helt lovlig og foregår daglig i norsk næringsliv og ikke minst i finansbransjen. Dette er en så stor forretningsnisje at det finnes en rekke selskaper som er etablert kun med oppkjøp av gammel gjeld som forretningsmodell.

Dersom oppkjøper selv skal drive inn gjelden så trenger denne egen inkassobevilling til dette fra Finanstilsynet. Dersom andre skal drive inn gjelden trenger oppkjøper ingen bevilling dog trenger imidlertid den som driver inn fordringen en tradisjonell inkassobevilling da de driver såkalt fremmedinkasso.

Hvorfor selger opprinnelige fordringshavere sine fordringer?

Det finnes en rekke årsaker til at fordringshavere selger sine gamle fordringer. Nedenfor lister vi opp de mest vanlige årsakene samt kommentarer til disse:

Behov for bedre likviditet.

Det gamle ordtaket ”det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket” kan brukes her. En gammel fordringsmasse kan eksempelvis ha pålydende verdi på 10 millioner kroner. Siden fordringsmassen er gammel og gjerne allerede forsøkt inndrevet er det kanskje realistisk at kun 5 millioner av dette vil komme inn på lang sikt. Til tross for dette så selges fordringsmassen til en annen aktør for kun 2 millioner kroner. Det kan da virke idiotisk å selge hele denne gjeldsporteføljen for 2 millioner. Fordelen med å gjøre dette er at disse 2 millionene blir tilgjengelig omgående for selger. For selger kan dette av og til være helt avgjørende for å unngå en krisesituasjon for en bedrift som er hardt presset økonomisk.

Forbedre regnskapstallene.

Gamle fordringer er gjerne tapsført i regnskapet og går dermed ikke frem i regnskapene. I eksempelet over hvor en portefølje selges for 2 millioner kroner så inntekt føres dette igjen og dermed blir bunnlinjen i regnskapet omgående 2 millioner kroner forbedret. Dette kan bety at et selskap ender med en million i overskudd i stedet for en million i underskudd. Dette er dermed en fin måte å pynte på regnskapstall ovenfor samarbeidspartnere, aksjonærer, kunder og lignende selv om det på lang sikt hadde vært mer fornuftig å beholde fordringsmassen.

Ønsker å rydde opp.

Det å sitte på gamle gjeldsporteføljer opplever en del kreditor som en byrde av flere årsaker. I mange næringer er for eksempel fusjoner og oppkjøp av konkurrenter noe som skjer hyppig. Da følger gamle fordringer med på kjøpet fra det oppkjøpte eller innfusjonerte selskapet. Mange selskaper ønsker fokus på utvikling og ønsker ikke å forholde seg til slike gamle porteføljer som kan kreve mye oppfølging internt i det nye selskapet. De ønsker å bli kvitt dette og ser samtidig en mulighet til å innhente raske penger for å bedre på likviditeten etter et kostbart oppkjøp.


"Behov" for sterkere inkassotiltak.

Det er sjeldent god butikk at en tidligere kunde står frem i media og forteller hvor kynisk innfordringsprosess denne utsettes for. Det kan for eksempel være at en alenemor kastes ut av hjemmet sitt fordi en bedrift har begjært tvangssalg av hjemmet hennes på grunn av en gammel gjeldspost som i utgangspunktet var på et relativt lite beløp. Dersom gjelden selges til et selskap som spesialiserer seg på dette så kan denne problematikken i stor grad unngås. Da kan opprinnelig fordringshaver unnskylde seg med at fordringen ”dessverre” er solgt og at de ikke kan påvirke prosessen. De kan gjerne pynte videre på dette ved å si at de ble lovet at slikt ikke skulle skje og så videre men de har selvsagt glemt å ta det med i salgskontrakten.

Behov for sterkere inkassotiltak forklarer hvorfor din forbruksgjeld selges!

Vi ser at det er åpenbart at "behovet" for sterkere inkassotiltak (som omtalt over), ofte er årsaken til at gammel misligholdt gjeld relatert til forbrukslån og kredittkort blir solgt. Bankene som tilbyr kredittkort og forbrukslån vet at det er stort fokus i media og samfunnet forøvrig i forhold til moralen og fremtiden i deres forretningsmodell. De går derfor så stille i dørene som mulig i forhold til markedsføring og inndriving samtidig som de ønsker så mange kunder som mulig og inndrive mest mulig av misligholdet.

På markedssiden bruker de mellomløsninger i forskjellige typer markedsføringsselskaper som reklamerer indirekte for dem. Ofte skjer dette på sammenligningssider som i praksis er rene markedsføringssider. Dersom de blir kritisert for markedsføringen så kan de skylde på at disse samarbeidspartnerne har gått ut over sine fullmakter, dette selv om de egentlig har vært fullt klar over hva som har skjedd hele tiden.

På innfordringssiden så holder disse finansinstitusjonene seg gjerne til en relativt mild innfordringsstrategi så lenge de står som eier av kravet. De gjør det som er nødvendig for å sikre kravet mot foreldelse og sender en utleggsforetning for å få trekk i lønn, pant i eiendeler eller pant i fast eiendom. Deretter gjør de svært lite bortsett fra vanlige påminnelser, spesielt dersom de har fått utleggspant i fast eiendom. Slike saker har gjerne skyhøy rente og utleggspantet i eiendom står i 5 år og kan tinglyses for ny periode uten at kravet mister sin prioritet i panterekkefølgen.

Fast eiendom stiger som kjent i det lange løp i verdi selv om det alltid er en liten risiko for det motsatte, dog varer slike nedganger gjerne i kortere perioder som deretter påfølges av en ny periode med langsiktig oppgang i markedet. Utleggspant pant i fast eiendom eller borettslagsleilighet står seg dermed bare bedre ettersom tiden går og kravet bygger seg opp med sin skyhøye rentesats som gjerne er 20- 30 % årlig rente. Dersom kreditor er ekstra heldig så får skyldner til en refinansiering eller selger eiendommen frivillig før eller siden, noe som skjer ofte. Da slipper kreditor risikoen for kostnader samt negativ omtale ved en eventuell tvangssalgsprosess.

På tide med ny samfunnsdebatt om oppkjøp av gjeld?

Rundt årtusenskiftet var det en interessant debatt i forbindelse med endringer i inkassolovgivningen og salg av fordringer. Da var det en reell og omfattende diskusjon vedrørende salg av fordringer og hvorvidt skyldner skulle ha rett til å kjøpe gjeldsposten til den samme summen som denne ble solgt for. Dersom en fordringsmasse ble solgt for 10 % av den totalt pålydende verdien så skulle hver enkelt skyldner i denne porteføljen få muligheten til å betale seg ut av gjelden til den samme prisen. Dette hørtes jo rettferdig og fornuftig ut. Hvorfor skulle en utenforstående tredjepart sko seg på skyldners ulykke dersom kreditor kunne få det samme beløpet fra skyldner?

Forslaget gikk aldri igjennom. Motargumentasjonene var mange og intense. Blant disse var at dersom enkeltskyldnere kunne kjøpe seg ut for samme pris så ville den resterende porteføljen ha enda mindre salgsverdi da det var et enda mer håpløst inndrivningspotensial i det som deretter gjensto. Dette skulle angivelig dermed føre til tap for selger. Det ble også argumentert for at dette ville gjøre det vanskeligere å selge porteføljer. Videre ble argumentasjon som at skyldner kunne spekulere i å la være med å betale i håp om at porteføljen ble solgt til redusert pris skulle virke dempende på den generelle betalingsmoralen og rettsoppfatningen. En ellers for øvrig kjent argumentasjonsteknikk fra inkassobransjen.

Det eneste problemet som ble tatt opp og som det var litt fornuft i var hvor fortvilende det kunne være for dem som fikk muligheten til å innfri gjelden til en brøkdel men likevel ikke klarte å skaffe nødvendige midler i tide. Denne tankegangen kan forstås, dersom du opplever at livet nærmest er ødelagt av en gammel fordring som henger over deg på en million kroner og du plutselig får mulighet til å innfri denne for hundretusen i stedet for millionbeløpet så kan det være svært tungt å ikke klare dette for å så måtte forholde seg til hele kravet igjen. Likevel ser vi ikke at dette alene er et godt argument for å gå i mot et slikt fornuftig forslag.

Mange løsninger ble diskutert og i NOU 1999:31 var det kommet så langt at det ble fremmet et utkast til lovendring som omfattet dette. I dette utkastet ble det foreslått en mellomløsning hvor skyldner skulle få anledning til å betale det dobbelte av det oppkjøper fikk tilbud om. Det betydde at dersom oppkjøper kjøpte en portefølje til 10 % av kravenes pålydende så skulle skyldner få mulighet til å kjøpe seg fri for 20 % av pålydende.

Vi kan vanskelig se gode nok motargumenter til å ikke ha en lov som gir skyldner samme mulighet til å kjøpe seg ut av egen gjeld som en oppkjøper får tilbud om å kjøpe gjelden for. Når skyldnere presenteres for det som sannsynligvis er en engangsmulighet til å komme seg helt eller delvis ut av gjeldsproblemet så vil denne strekke seg svært langt for å skaffe midler til dette. Dette vil føre til at saker som ellers aldri ville blitt løst faktisk blir løst og vil også få andre positive samfunnsmessige fordeler, eksempelvis betydelig færre gjeldsordninger da det vil føre til at mange flere vil klare å komme seg ut av gjeldsfellen på egenhånd.

Vi mener at skyldners vern i denne sammenhengen må stå sterkere enn kreditors vern. Størstedelen av fordringsmassene som selges i Norge i dag har utspring i krav fra finansbransjen og mye av dette igjen er krav fra forbruksgjeld med uforholdsmessig høye renter. Mye av gjelden er allerede betalt en eller flere ganger av skyldner men denne har likevel aldri kommet i mål da innbetalingene bare har dekket deler av løpende renter og hovedstolen har aldri blitt påvirket. Til tross for dette har misligholdet likevel vært en lønnsom affære for kreditor da denne har fått inn utlånt beløp og mer til i mange av tilfellene. Kreditor har dermed egentlig ikke har lidd noe reelt tap. Da synes vi i det minste at det er rettferdig at skyldner får mulighet til å kjøpe fordringen til samme pris som en utenforstående spekulant får muligheten til. Såpass med samfunnsansvar må vi kunne forevente at finansbransjen pålegges i dagens moderne samfunn.

Stadige kreditorbytter skaper stor forvirring hos skyldner

Et helt annet tydelig problem med salg av fordringer er av vi stadig oftere ser at de samme fordringene skifter eiere en rekke ganger. Med på salget følger gjerne kun et tvangsgrunnlag som dokumentasjon på kravet og vi ser dermed stadig oftere at nåværende eier faktisk ikke har noe som helst begrep om hva det opprinnelige kravet dreide seg om. For kravets rettmessighet har dette begrenset betydning så lenge kravet er rettskraftig og dagens eier sitter på tvangsgrunnlaget. Dog skaper dette svært mye forvirring hos skyldnere og gjør det svært vanskelig å orientere seg i forhold til sin utestående gjeld og kravets rettmessighet.

De aller fleste som sliter med omfattende gjeldproblemer har flere kreditorer å forholde seg til, gjerne innen samme nisje som forbrukslån og kredittkort. Når disse kravene til stadighet skifter eiere på kryss og tvers blir det svært vanskelig for skyldner å holde oversikten. Skyldnere har ofte dårlig oversikt i utgangspunktet og slike gjentagende kreditorbytter gjør dette vesentlig vanskeligere. I praksis er skyldner ofte prisgitt den informasjonen de får fra kravets eier og må stole på at dette er riktig. Det kan ofte gå lang tid mellom hver gang skyldner presenteres for et kravbrev og dersom det har vært litt flytting og adresseendringer så ser vi ofte at det går flere år før skyldner mottar nytt brev på et krav. Når skyldner mottar et krav denne ikke kjenner til og det ikke er mulig å få en fornuftig redegjørelse på hva kravet faktisk gjaldt, er det nærmest umulig for skyldner å identifisere kravet opp mot opprinnelig fordring samt sjekke opp om kravet kan være betalt for mange år siden til en tidligere eier.

Vi mener uavhengig av det som fremgår i artikkelen ellers at det bør på plass en presisering i lovverket vedrørende kreditorbytte. Ved salg av fordringer må det i tilegg til eventuelle tvangsgrunnlag legges ved en omfattende redegjørelse på hva kravet opprinnelig gjaldt slik at skyldner for egen del kan identifisere kravet ved behov. I tilegg bør det være krav til å legge frem en kreditorliste som ikke bare viser hvem som eier kravet men hvem har vært historiske eiere av kravet, spesifisert på den enkelte eier og perioden disse var eiere av kravet. Det er ikke nok at det kan redegjøres for hvem kravet er kjøpt av men hvem som til enhver tid har vært eier av fordringen. Kun da gis skylder en rettferdig mulighet til å foreta egne undersøkelser i forhold til om kravet er betalt eller bestridt til en tidligere kreditor.

Det bør også forbys å selge omtvistede fordringer før disse er endelig avgjort med rettskraftig dom. Vi ser alt for ofte at innsigelser ikke følger kravet ved salg og skyldner innsigelser på denne måten ignoreres bevist eller ubevist. Dette skaper fortvilselse hos "skyldner" som gjerne gir opp kampen mot urettmessige krav.