Dette vil nok mange tenke at er en selvfølge for at et inkassokrav i det hele tatt skal eksistere. I mange tilfeller er det opplagt at et krav er rettet mot riktig skyldner men i andre tilfeller er det ikke alltid like selvsagt. De aller fleste inkassokrav springer ut i fra såkalt avtalerettslige forhold. Dette betyr at det skal foreligge en forutgående avtale mellom skylder og kreditor om betaling av en vare eller tjeneste. Andre kan aldri inngå avtaler på dine vegne og en slik avtale vil i så fall ikke være bindende for deg så sant du ikke har gitt klar og tydelig fullmakt til dette (vi ser bort i fra umyndige personer her).

En avtale kan være mye mer enn en tradisjonell kontrakt eller en muntlig avtale med det typiske håndtrykket. Når du handler på internett må du gjerne krysse av for å ha godtatt salgsbetingelsene. Når du gjør det inngår du en avtale. Dersom du parkerer på en privat parkeringsplass hvor betingelser for bruk er tydelig slått opp på skilt så inngår du en avtale med parkeringsselskapet i henhold til disse betingelsene når du velger å parkere på parkeringsplassen.

Det er kreditor (den som retter kravet mot deg) som skal sannsynliggjøre at dere har en avtale. Det er ikke omvendt bevisbyrde i Norge. Først når kreditor kan sannsynliggjøre at du er skyldner så er det opp til deg å sannsynliggjøre det motsatte. Husk at det er lavere krav til bevisbyrde i pengekrav enn i straffesaker. Det er således tilstrekkelig å sannsynliggjøre et krav, med andre ord vise til at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at du har en avtale med dem.

Det er den som parkerer som er ansvarlig for private parkeringsgebyr, ikke bilens eier.

Et typisk eksempel er et parkeringsgebyr fra et privat parkeringsselskap. I motsetning til offentlige parkeringsgebyr hvor bileier og fører er solidarisk ansvarlige for parkeringsgebyret så er det avtalerettslige prinsipper som gjelder for private aktører i parkeringsbransjen. Her retter parkeringsselskapet først parkeringsgebyret til eieren av bilen da det er mest sannsynlig at det er denne som har kjørt bilen. Dersom eier ikke har foretatt parkeringen så må denne deretter sannsynliggjøre at den ikke har gjort dette, for eksempel ved å legge frem dokumentasjon på at personen befant seg på et annet sted på det aktuelle tidsrommet. I så fall har bilens eier og parkeringsselskapet ingen avtale og kravet har ingen rettmessighet. Parkeringsselskapet må begynne innkrevingen på nytt og rette dette mot føreren av bilen. Bilens eier har ingen plikt til å hjelpe parkeringsselskapet med dette så lenge det er sannsynliggjort at det ikke var han som førte bilen.

Veldig ofte vil imidlertid parkeringsselskapene påstå at bilens eier har plikt til å oppgi dette da mulighetene ellers er små for å finne bilens fører.  Dette medfører imidlertid ikke riktighet da alt baserer seg på avtale mellom fører og parkeringsselskapet. Dersom bilens eier har sannsynliggjort at han ikke har foretatt parkeringen er han ingen part i avtalen som er inngått ved parkering av bilen og har således ingen forpliktelser ovenfor parkeringsselskapet. Krav på private parkeringsgebyr kan forøvrig bringes inn til parkeringsklagenemnda dersom parkeringsselskapet er medlem i denne, hvis det ikke er medlem er det svært sannsynlig at du har med en useriøs aktør i bransjen å gjøre.

Andre kan ikke gjøre deg til skyldner ved å be om at regning sendes i ditt navn.

Du har sikkert i en aller annen sammenheng fått spørsmålet "hvem skal fakturaen sendes til". I mange tilfeller gjøres dette i en slags overensstemmelse med den som får tilsendt faktura og denne personen synes dette er ok og betaler naturligvis fakturaen. Dersom fakturamottaker ikke har samtykket til å påta seg et betalingsansvar eller på annet avtalerettslig grunnlag har påtatt seg et ansvar, så står kreditor på bar bakke i det øyeblikket fakturamottakeren avviser kravet. Dersom kreditor ikke kan vise til fullmakt eller på annen måte sannsynliggjøre at det er inngått en avtale med fakturamottaker så har de intet krav mot denne personen/ firmaet. I slike saker har den som har mottatt fakturaen urettmessig ingen plikt til å bistå kreditor videre i arbeidet med å finne rett skyldner.

Noen krav har ikke et avtalerettslig grunnlag.

De aller fleste inkassokrav som drives inn via inkassoselskap på vegne av næringsdrivende har et såkalt avtalerettslig grunnlag. Dette er ikke nødvendigvis alltid tilfelle. Et typisk eksempel er erstatningskrav som kan rettes mot en person eller foretak. Nå er gjerne slike krav av en slik karakter at det ikke er naturlig å drive dem inn via tradisjonell inkassopågang men heller ved bistand av advokat, men det kan likevel skje at slike krav drives inn via tradisjonell inkassopågang ved hjelp av inkassoselskap. Her foreligger det nødvendigvis ikke en avtale om en erstatningssum, men så lenge det ikke er rettet en innsigelse mot kravet, som det har vært rimelig grunn til å få vurdert, er det ikke noe i veien for å drive inne et slikt krav via inkasso. I forbindelse med slike saker er det imidlertid naturlig at inkassoselskapet er ekstra påpasselig i forhold til sin undersøkelsesplikt i forhold til kravets rettmessighet.

Andre krav kan være offentlige krav som skatter og avgifter. Dette drives imidlertid sjeldent inn via eksterne inkassoselskap men foretas av det lokale kemnerkontoret.