Banken har mange viktige plikter i forbindelse med behandling og innvilgelse av søknad om lån, finansiering og kredittkort. I denne artikkelen fokuserer vi på plikten til å foreta en forsvarlig kredittvurdering av kunden samt fraråde kunden til å inngå låneavtalen dersom det er usikkerhet hvorvidt låntaker vil klare å gjennomføre kredittavtalen. Dersom frarådningsplikten inntrer så skal kunden før lånet innvilges underrettes om dette skriftlig. Dette gjelder når låntaker eller kausjonist er forbruker.

Hva er en forsvarlig kredittvurdering?

En forsvarlig kredittvurdering bør innebære gjennomføring av en kredittsjekk hos et kredittopplysningsforetak. Andre tiltak er å be lånetaker om kopi av selvangivelse, lønnslipp og annet som finansinstitusjonen finner nyttig. Låntaker bør også bes om å opplyse forhold om egen økonomi som inntekter, utgifter og familiebudsjett. I tillegg bør låntaker oppfordres til å opplyse om lån av nyere dato som ikke fremgår på selvangivelsen.

Det er ikke spesifisert i loven hva en forsvarlig kredittvurdering er men jo flere opplysninger som er innhentet som beskrevet over jo bedre stilt er finansinstitusjonen dersom det i ettertid blir stilt spørsmål om det ble gjennomført en forsvarlig kredittvurdering. Loven spesifiserer ikke at kredittvurderingen skal være mer grundig jo større lånebeløpet er men det sier seg selv at det bør gjøres en grundigere sjekk jo større beløpet er uten at et lavt lånebeløp fritar på noen måte for å gjennomføre en kredittvurdering.

En forsvarlig kredittvurdering er normalt i både låntaker og långivers interesse. Dersom en låntaker ikke selv innser begrensninger i egen betalingsevne så kan en forsvarlig kredittvurdering hindre denne i å ta opp lån som denne sannsynligvis ikke vil klare å innfri i henhold til avtalen. For banken selv er det ikke forsvarlig å innvilge lån med stor fare for tap. Et unntak for bankene i denne sammenheng er i forbindelse med forbrukslån og kredittkort med skyhøy rente. På grunn av den høye renten kan det for finansinstitusjonen ut i fra et rent økonomisk perspektiv være lønnsomt å innvilge kreditt til tross for at dette medfører større risiko for mislighold. Her kommer plikten til å foreta en kredittvurdering inn i bildet for å beskytte en forbruker mot å inngå kredittavtaler denne ikke bør inngå ut i fra sin økonomiske situasjon.

Bankens plikt til å fraråde kunden til å inngå lån!

Dersom banken etter å ha foretatt en kredittvurdering "må anta at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen" må banken ifølge Finansavtaleloven § 47 skriftlig fraråde kunden i å inngå avtalen og om mulig også opplyses muntlig. Dersom kunden til tross for denne frarådningen velger å inngå kredittavtalen skal denne signere på at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet kunden til å inngå avtalen.

Normalt vil ikke banken tilby lån dersom denne samtidig mener at kunden bør frarådes til dette men det skjer innimellom, spesielt når det foreligger spesielle omstendigheter rundt forholdet. For eksempel kan dette gjelde i forbindelse med refinansiering for en kunde som allerede har økonomiske problemer hvor alle smålån legges inn i boliglånet. Spesielt dersom smålån utenom allerede eksisterende boliglån innebærer forbruks eller kredittkortgjeld til samme bank kan en slik refinansiering være ønskelig både for banken og for kunden i håp om å unngå fremtidig mislighold ved å bake gjelden inn i boliglånet og dermed senke de månedlige utgiftene. Banken får da samtidig pantesikret gjelden ved avtalepant i boligen og har derfor egeninteresse i denne løsningen. Banken har lov til å innvilge slike lån selv om det er større fare enn normalt for mislighold men bør da benytte seg av frarådningsplikten for å sikre seg selv.

Frarådningsplikten gjelder også ovenfor kausjonister. Kausjonisten skal frarådes både dersom kausjonistens egen situasjon tilsier at denne ikke bør stille kausjonistansvar eller dersom låntaker er frarådet eller burde vært frarådet å inngå kredittavtalen. Kausjonisten skal varsles på samme måte og må signere på at den er blitt frarådet å inngå kausjonen. Frarådningsplikten gjelder også dersom kausjonisten ikke har stilt personlig ansvar for betalingsforpliktelsen men kun har stilt realkausjon (normalt pant i eiendom).

Finansinstitusjonen er også pliktig til å foreta en ny kredittvurdering og eventuelt benytte seg av frarådningsplikten dersom et lånebeløp skal økes vesentlig etter inngåelse. Dersom lånet tilbys via en kredittformidler (eksempelvis bilforhandler som formidler billån på vegne av banken) gjelder frarådningsplikten også for denne.

Hva skjer dersom banken ikke har gjennomført en forsvarlig kredittvurdering eller har benyttet seg av frarådningsplikten?

Dersom banken ikke har gjennomført en tilstrekkelig kredittvurdering så har dette heller ikke noen direkte følger for kundeforholdet. Dog er gjerne en følge av manglende eller utilstrekkelig kredittvurdering at en kunde har fått innvilget et lån eller kreditt som banken burde ha frarådet kunden å inngå. Her spesifiserer finansavtaleloven § 47 (3) tydelig at forbrukerens forpliktelser kan lempes dersom dette finnes rimelig. Lemping kan innebære alt fra reduksjon eller ettergivelse av renter til reduksjon eller sletting av hele gjelden inklusiv renter. Alvorligheten i saken/ overtrampet er avgjørende for hvor mye kundens forpliktelser skal lempes.

I praksis er det nok som oftest kausjonister som mener at de har krav på lemping på grunn av manglende frarådning fra banken. Siden disse på forhånd har lite forutsetninger for å vite om låntakers personlige økonomiske anliggende som bankene vil få avklart i kredittvurderingen bør banken være ekstra påpasselige med å bruke frarådningsplikten ovenfor disse. Spesielt i tvilstilfeller har nok mange banker unnlatt å fraråde kausjonisten for å være snille mot lånekunden. Lempingen ved manglende frarådning kan derfor for bli større for en kausjonist en låntakeren selv da låntakeren selv tross alt burde vist hvilken økonomisk situasjon denne var i, dette i motsetning til kausjonistens kunnskap om låntakers økonomi.

Eksempler hvor banken bør benytte seg av frarådningsplikten:

• Dersom kunden har betalingsanmerkninger bør banken alltid benytte seg av frarådningsplikten. Spesielt dersom lånet/ kreditten ikke skal dekke inn gjelden som omfattes av betalingsanmerkningene, slik disse i så fall ikke forsvinner med innvilgelse av lånet.
• Dersom lånebeløpet er så stort at låntaker kan få problemer med å betjene lånet med sin inntekt.
• Dersom kunden har mye gjeld i forhold til inntekt fra før slik at et nytt lån kan bli problematisk å betjene for låntaker.
• Dersom kunden har fått økt lånebeløpet på et forbrukslån eller kredittbeløpet på et kredittkort etter at opprinnelig lånesøknad ble behandlet og det ikke er foretatt en ny kredittvurdering som skulle medført at frarådningsplikten ble benyttet.
• Kausjonister har lav inntekt og ingen eller liten formue og ikke er i stand til å betjene/ innfri lånet dersom det blir misligholdt.
• Valutalån dersom lånets størrelse er betydning og vesentlige valutasvingninger kan medføre at låntaker ikke vil klare å oppfylle lånebetingelsene.
• Dersom banken vet at låntaker er oppsagt fra sin stilling og er i oppsigelsestiden med stor risiko for arbeidsledighet og dermed betydelig nedgang i inntekt, uten at denne mulige nedgangen er tatt med i kredittvurderingen.
• M.m.

Husk at det er svært sjeldent at noen saker er helt like. Det vil alltid være en vurderingssak hvorvidt det er foretatt en forsvarlig kredittvurdering og om frarådningsplikten skulle vært benyttet. Det samme gjelder dersom det er aktuelt med lemping i forhold til hvor betydelig lempingen skal være.

Hva kan jeg gjøre dersom banken ikke har benyttet sin frarådningsplikt?

Dersom du i egenskap av låntaker eller i egenskap ev kausjonist blir avkrevd for gjeld der du mener at banken burde benyttet sin frarådningsplikt og dette ikke er gjort bør du klage til banken og kreve lemping. Du bør ikke nevne hvor mye du krever lempet i begynnelsen da banken aldri vil gi deg mer enn du krever. Nøy deg i utgangspunket med å kreve lemping og begrunn hvorfor du mener banken burde benyttet sin frarådningsplikt. Dersom banken avviser ditt krav eller dere ikke blir enige i hvor mye lempingen skal være så kan du sende saken til Finansklagenemnda. Behandling i Finansklagenemnda er gratis men avgjørelsen er kun veiledende. Begge parter kan derfor bringe saken inn i rettsapparatet etterpå. I de fleste sakene godtar banken Finansklagenemndas vedtak men det finnes en del tilfeller hvor de ønsker saken behandlet i rettsapparatet. Du har ingen plikt til å sende saken til Finansklagenemnda før du igangsetter rettslige skritt. Dog er dette i de fleste saker fornuftig da det ikke medfører kostnadsrisiko for deg samt at du kan prøve saken rettslig etterpå om du ønsker.

Dersom du taper i Finansklagenemnda og ønsker saken behandlet rettslig vil du normalt vil være tjent med å innhente juridisk hjelp av en advokat, hvis ikke er det stor risiko for at det blir dømt i henhold til finansklagenemndas vedtak. Dette gjelder spesielt i Forliksrådene vil en lekmann ha vanskelig å overbevise forliksrådet om at lekmannen har større juridisk forståelse enn Finansklagenemnda. Forliksrådet vil således føle seg komfortable med å følge Finansklagenemnda i sitt vedtak. Dersom tvistebeløpet er over kr 125.000,- kan saken forøvrig sendes direkte til tingretten.