Inkassoguiden.no

Det du lurer på om inkasso og gjeldsproblemer!

Forliksrådet, ingen krav til kompetanse men makt til å dømme!

Er det i praksis omvendt bevisbyrde i forliksrådet?

Et viktig prinsipp i norsk rett og sivile saker, typisk et ubetalt pengekrav som fremmes for forliksrådet, er at det er den som fremmer kravet som har bevisbyrden og må fremme bevis for at påstanden stemmer. Dette betyr at det er den som fremmer et økonomisk krav for forliksrådet som skal fremme bevis for kravets eksistens og rettmessighet. Innklagede har i utgangspunktet ingen omvendt bevisbyrde for å bevise sin uskyld.

Forliksrådets kompetanse

Forliksrådet kan avsi dom i pengekrav hvis en part krever det, tviste summen er under kr 125000,- og en del formelle vilkår foreligger. Et av disse formelle vilkårene er at medlemmene i forliksrådet er enige i at grunnlaget er tilstrekkelig (tvisteloven § 6-10(4)). Når man ser på lovforarbeidenes kommentarer til dette kravet fremgår bl.a. følgende "Det vil si enighet om at opplysningene som er framkommet i rettsmøtet i det vesentlige gir et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre seg opp en mening om hva som er en riktig rettslig løsning av tvisten." Det er med andre ord ikke bevisbyrden eller grad av sannsynliggjøring som er avgjørende men at forliksrådets medlemmer seg imellom mener at saken er tilstrekkelig opplyst.

Videre er det på det rene at det ikke stilles krav til juridisk kompetanse til forliksrådets medlemmer. Selv om det er ankemuligheter til høyere rettsinstanser finner vi dette svært uheldig av flere årsaker. Selv om det ikke er krav til juridisk kompetanse så er det norsk lov som forliksrådet skal forsøke å dømme i henhold. Det sier seg selv at dette fort kan bli problematisk når "dommerne" ikke har noen juridisk kunnskap samtidig som de har en egen mening om hvordan lovene skal tolkes. Erfaringer viser forøvrig at forliksrådene i forskjellige former liker å gi uttrykk for at de innehar nødvendig juridisk kompetanse og gjør seg etter kort tid i vervet opp en mening om hva som er rett og galt i henhold til norsk lovgivning. Det arrangeres sikkert noen enkle kurs for forliksrådene og det er nok i enkelte tilfeller lagt til rette for at de kan rådføre seg med personer med juridisk kompetanse. Slike enkle tiltak kan imidlertid vel så gjerne føre til at forliksrådets medlemmer får for stor tro på egne kompetanse og avsier dommer i saker de ellers ville ha innstilt.

Mye av forliksrådet sine medlemmers "kompetanse" baserer seg ellers på erfaringer de har gjort seg i forbindelse med uttalelser, bevisføring og argumentasjon fra kreditorene i tidligere møter. Påstander som fremmes fra kreditorer for å legitimere et krav og fremme den ene partens interesser i en sak. Når en person stiller som møtefullmektig for en antatt seriøs bedrift blir fort påstander og lovtolkninger fra slike tatt for gjeldende rett og sjeldent møtt med nødvendig kritisk blikk fra forlikrådets medlemmer. Når innklagede på sin side fremmer sine påstander og tolkninger av lovverk ut i fra det aktuelle kravet blir dette ofte avfeid som feil selv om det motsatte er tilfelle. Forliksrådet har jo angivelig over tid lært av diverse "profesjonelle" møtefullmektige som representerer kreditorene hva som er riktig tolkninger.

Det er betenkelig nok i seg selv at forliksrådet er lagt opp til at innklagede (som normalt er en privatperson) skal møte motparten (som normalt representerer en profesjonell part) uten juridisk bistand og at partene skal sees på som likeverdige. Slik ordningen fungerer i dag viser det seg gang på gang at innklagede møter forutinntatte holdninger i forliksrådet hvor forliksrådets medlemmer er på fornavn med motpartens møtefullmektig som har nærmest har "lært opp" forliksrådet i hvordan de skal håndtere kreditors sine krav.

Hvilke saker behandles i forliksrådet og hvilket utfall får de?

Det store flertallet av saker som bringes inn for forliksrådet er saker av økonomisk karakter hvor kreditor i all hovedsak er en profesjonell aktør. Det store flertallet av disse sakene avgjøres med en uteblivelsesdom uten at det avholdes møte i forliksrådet. En uteblivelsesdom gis når innklagede enten har unnlatt å svare på forliksrådets "pålegg om tilsvar" eller har unnlatt å møte til møte i forliksrådet. Det er to hovedårsaker til at innklagede unnlater å gi tilsvar og/eller møte i forliksrådet. Den ene årsaken er at de erkjenner kravet men ikke har mulighet til å betale på grunn av økonomiske problemer. Den andre årsaken er at de rett og slett ikke tør eller ikke vet hvordan de skal forholde seg til forliksrådet selv om de er helt uenige i kravet. Slik passivitet ender opp i en ueblivelsesdom.

Saker som blir behandlet i forliksrådet ender enten opp med forlik, blir innstilt eller ender opp med dom. Vi mener at det er grunnlag for å påstå at det avsies feilaktige dommer i skyldners disfavør alt for ofte og at dette for de involverte oppleves som små eller større justismord selv om ankemulighetene er til stede. Ikke sjeldent har "skyldner" blitt skremt fra å klage ved å miste tiltro til rettssystemet ved forliksrådets behandling og samtidig som det urettmessig har blitt sådd tvil om deres egen tolkning av lovverket og rettsoppfatning. Vi skal heller ikke glemme det økonomiske aspektet når det gjelder kostnadsrisikoen ved å anke en liten sak målt opp mot kostnadene og kostnadsrisikoen ved et eventuelt tap i en ankeprosess.

Det er en gjengs oppfatning hos lovgiver og i rettsystemet forøvrig at jo mindre alvorlige forhold man blir dømt for/ dømt til å betale jo mindre skadevirkninger er det av en feilaktig dom. Dette gjenspeiles av resursbruken og krav til bevis i praksis ut i fra alvorlighetsgraden i forskjellige saker. Isolert sett er dette en fornuftig tankegang men sett ut i fra utgangspunktet for denne artikkelen hvor det viser seg at helt urimelige krav gjentatte ganger ender med dom i kreditors favør så er det noe som blir helt feil. Selvfølgelig er det mer alvorlig å bli feilaktig dømt for mord fremfor å bli dømt til å betale et urettmessig økonomisk krav. Dette betyr ikke at det oppleves som krenkende og et lite personlig justismord å bli dømt til å betale et feilaktig økonomisk krav selv om dette bare beløper seg til noen få tusenlapper. Det overtrampet tusenvis av mennesker i Norge opplever årlig i slike saker er etter vårt skjønn et betydelig samfunnsproblem som det er på tide å ta tak i.

Sannsynliggjøring, et misbrukt begrep?

Det er et viktig skille mellom gjeldssaker og straffesaker i norsk rett, nemlig kravet til bevisbyrden og kravene til å få en part dømt. I en straffesak er bevisbyrden såpass streng at det skal være hevet over en vær rimelig tvil at tiltalte er uskyldig. I pengekrav derimot er det imidlertid tilstrekkelig å sannsynliggjøre at et krav er rettmessig, med andre ord skal det bevises at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at kravet er rettmessig. Spørsmålet er hvordan forliksrådene i Norge praktiserer denne bevisbyrden i forhold til å sannsynliggjøre de kravene som fremmes for forliksrådene. 

For å tolke loven bokstavelig så er det i henhold til kravet om sannsynliggjøring tilstrekkelig å bevise at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at et økonomisk krav er rettmessig for å få medhold i forliksrådet. I forliksrådene praktiseres dette alt for ofte litt for bokstavelig, mye fordi klagers møtefullmektig legger mye vekt på dette i sin argumentasjon på at det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre et krav. Det er uomtvistelig at det i henhold til loven er tilstrekkelig å sannsynliggjøre et pengekrav, dette er likt uansett om saken behandles i forliksrådet eller i høyesterett. Men hva er så tilstrekkelig sannsynliggjøring?

Når det gjelder forliksrådet så viser det seg i praksis at forliksrådet anser det faktum at det er sendt ut et krav til skyldner som ikke er betalt som tilstrekkelig sannsynliggjøring for å avsi en uteblivelsesdom. Dette i seg selv er nødvendigvis ikke feil avgjørelse fra forliksrådet da de nok har dekning i jussen for å avsi uteblivelsesdom i en sak fra et inkassoselskap hvor kravet er dokumentert med kopi av betalingsoppfordringen (noe som i realiteten ikke dokumenterer noe som helst utover det faktum at innklagede er forsøkt krevd for gjelden). Samtidig er det tilstrekkelig at innklagede kommer med en enkel avvisning av kravet for å få saken opp til behandling i møte i forliksrådet, således kan det nok ikke påstås at det i denne fasen er omvendt bevisbyrde selv om vi er veldig kritiske til hvor lett der er å få avsagt en rettskraftig uteblivelsesdom på et tvilsomt krav.

Når en sak behandles i møte i forliksrådet så er det normalt på det rene at innklagede allerede har gjort oppmerksom på at kravet ikke godtas og gjerne har gitt en begrunnelse for dette. Klager har gjerne "sannsynliggjort" sitt krav ved kopi av betalingsoppfordringen som vedlegg til forliksklagen og i enkelte tilfeller kopi av faktura eller lignende. Når klager er kjent med innklagedes innsigelse så har klager mulighet til å redegjøre for saken og legge frem bevis i et prosesskriv som skal leveres til forliksrådet og innklagede senest en uke før møte i forliksrådet. Veldig ofte skjer ikke dette og innklagede blir enten forelagt tynne skriftlige bevis i selve forliksrådmøtet som han blir presset til å ta stilling til der og da selv om dette er i strid med prosessreglene som gjelder. Forliksrådet bør i slike tilfeller irettesette klager og tilby innklagede å utsette møtet slik at den kan sette seg inn i de nye fremlagte bevisene og argumentere mot disse. Dette skjer imidlertid sjeldent og forliksrådene godtar ofte at bevis fremlegges i selve møtet uten at de utrykker at det er problematisk.

I mange tilfeller fremlegges det aldri flere skriftlige bevis, hverken i forkant eller i selve forliksrådmøtet. Klager nøyer seg med å argumentere for sitt krav, ofte med mer eller mindre standard fraser som egentlig ikke beviser noe som helst. Følgende argumentasjon er typisk i saker hvor det egentlig ikke foreligger et fnugg av reelle bevis:

  • "Skyldner har forholdt seg passiv til tidligere innkrevningsforsøk og det påstås dermed at der er sannsynlig at skyldner erkjente kravet."
  • "Kreditor er et stort og seriøst firma og har ingenting å tjene på å fremme uriktige krav."
  • "Skyldner har bestilt over internett og har dermed godtatt våre standard betingelser." Bestillingen kan ikke fremlegges eller sannsynliggjøres på annen måte og argumentet brukes gjerne i kombinasjon med de to ovenstående.
  • ""Du erkjente jo kravet i telefonsamtale med inkassoselskapet." Dette stemmer gjerne overens med at en telefonsamtale har funnet sted den aktuelle dato, men at fremstillingen av den aktuelle samtalen er vridd helt rundt i forhold til reelle fakta.

Dersom det fremlegges noe bevis så er dette ofte mer eller mindre egenproduserte utskrifter fra eget datasystem eller egne avtalevilkår. Selv om avtalevilkår fremlegges så dokumenterer det ikke at en avtale er inngått og/ eller vilkårene er akseptert. Kreative utskrifter fra eget datasystem eller samarbeidspartnere sitt datasystem er også problematisk da det er lett å manipulere uten at innklagede eller forliksrådet har liten eller ingen mulighet til å kontrollere realiteten i slik dokumentasjon. Det er også lett for klager å velge ut det som gagner saken og utelate det som taler til innklagedes fordel i slike tilfeller.

Ovenstående teknikker er svært vanlig taktikker og vanskelig å argumentere mot Spesielt for en urutinert part som ikke er vant til å møte i forliksrådet og får slik argumentasjon "rett i fleisen" vanskelig å forholde seg til og argumentere tilbake mot. Det ender opp med at innklagede blir usikker og nølende noe som forliksrådet igjen har lett for å se på som tegn på "skyld". Spørsmålet er om det i realiteten er sannsynliggjort noe som helst i slike saker og om det er grunnlag for å dømme innklagede. Dessverre viser det seg så alt for ofte at dersom innklagede ikke server gode motbevis så ender det opp med dom i klagers favør. Det er således god grunn til å stille spørsmål ved om det i praksis er omvendt bevisbyrde i forliksrådene i Norge.

Et annet spørsmål er om ordningen med forliksrådet i det hele tatt er formålstjenlig og hensiktsmessig for å ivareta partenes rettsikkerhet. Dersom hele forliksrådet hadde blitt fjernet så hadde tingretten blitt første rettsinstans. Dette ville kraftig redusert forsøk på domfellelse på tynne og useriøse krav uten særlig substans. På den andre siden kan det argumenteres for at terskelen for å drive inn småkrav via rettsapparatet ville blitt vesentlig større. Samtidig som man kan spørre seg om samfunnet tjent med å opprettholde en slik ordning med forliksråd  bare fordi det fortsatt kan gis småkreditter i dagliglivet, relativt ukritisk i hytt og pine. Vil det egentlig få særlige negative samfunnsmessige konsekvenser om kreditorene må blir mer påpasselige ved hvem de gir kreditt samt kreve forskuddsbetaling i større grad.

Habilitet i lokalsamfunnet

Alle kommuner i Norge skal ha et eget forliksråd. Det finnes mange kommuner med bare noen få tusen innbyggere. Det sier seg selv at det er nærmest umulig at ikke minst en av dommerne kjenner innklagede i nesten hver eneste sak. Selv om de kanskje ikke kjenner innklagede personlig så kjenner de gjerne innklagede sin adresse igjen som "det stygge ustelte huset" eller et av familiemedlemmene fra en eller annen sammenheng i lokalsamfunnet. Et negativt rykte som kan gå mange år tilbake er det vanskelig å bli kvitt i slike små samfunn.  På den andre siden så er møtefullmektigen til klager ofte en mer respektert autoritetsperson i det samme lokalsamfunnet. 

Samtidig så er det i et så lite samfunn lett å kjenne igjen personer som "går igjen" i forliksrådet. En person som i løpet av året har blitt dømt i 15 saker det siste året med uteblivelsesdom vil trolig bli sett på med liten troverdighet dersom denne tropper opp i forliksrådet med en innsigelse i en sak. Det at han ikke møtte i de andre 15 sakene fordi kravene var korrekte og han ikke hadde noen grunn en manglende betalingsevne er det ingen som tenker på. Tvert i mot har dette en tendens til å bli brukt som et tegn på dårlig troverdighet selv om forliksrådet naturligvis er oppegående nok til ikke å nevne dette i noen offentlige dokumenter eller domsavsigelsen. Det er med andre ord mange grunner for å frykte forhåndsdømming lenge før man setter sine ben i møtelokalet til forliksrådet.

Ingen reelle konsekvenser for å fremme uriktige krav i forliksrådet eller lyve i forliksrådet

Det er straffbart å forklare seg falskt i forliksrådet men det avgis ikke forsikring om å forklare seg sannferdig slik det gjøres i høyere rettsinstanser. Konsekvensene ved falsk forklaring er således ikke like alvorlige og vi er ikke kjent med at noen har blitt dømt til straff for falsk forklaring i forliksrådet i et alminnelig pengekrav, men skal ikke påstå hardnakket at dette ikke skjer. Likeledes er både bedrageri og dokument forfalskning uavhengig av dette straffbart uten at det ser ut til at det ser ut til å få konsekvenser for noen.

I denne sammenheng kan det nevnes at Finanstilsynet høsten 2014 trakk tilbake inkassobevillingen til inkassoselskapet Oslo Creditservice AS. Selskapet hadde systematisk drevet inn svært tvilsomme og omtvistede krav over tid uten å igangsette nødvendige tiltak samt at det var påvist en rekke overtramp av inkassolovgivningen. Vi er kjent med at en rekke av disse kravene er pådømt i forliksrådet i favør av Oslo Creditservice AS sine kreditorer med dertil tilhørende utløpte ankefrister. Finanstilsynet trakk ikke bare tilbake inkassobevillingen men de gikk også til det drastiske steg å politianmelde foretaket for grovt bedrageri. Politiet henlagte saken kort tid etterpå på grunn av manglende etterforskningskapasitet.

Når slike systematiske overtramp i så stor skala over tid ikke får konsekvenser tilsier dette at det i praksis er fritt fram å utnytte forliksrådet til å få dom til svært tynne eller helt urettmessige krav. Dersom det blir nødvendig å spe på med litt løgn og dokument forfalskning så får dette neppe noen negative konsekvenser for andre enn den som blir utsatt for slike kriminelle handlinger, en påstått skyldner som blir dømt til å betale et urettmessig krav. Lenge leve forliksrådet, også kalt folkets egen domstol...

Søk i artikler: