Innledningsvis gjør vi oppmerksom på at denne artikkelen ikke er rettet mot skyldnere som er leter etter enkle svar på problemstillinger i forbindelse med inkasso saker. Artikkelen er mer rettet mot dem som har en dypere interesse for inkassofaget og inkassobransjens rammebetingelser.

Litt om bakgrunnen for problemstillingene:

Inkassoselskap som har bevilling til å drive inkassovirksomhet for andre kan på vegne av kreditor beregne inkassosalær etter fastsatte maksimalsatser. Inkassosalæret er i juridisk forstand kreditors sitt krav for å dekke omkostningene til inkassoselskapet for å kreve inn kravet fra deg. Med andre ord så har skyldner aldri noe gjeld til inkassoselskapet, inkassosalær og andre gebyrer er formelt sett gjeld til kreditor selv om det er inkassoselskapet som skal ha salæret sitt dekket til slutt. Dette skjer i praksis i form av motregninger slik at alle parter i praksis oppfatter det som en sak direkte mellom skyldner og inkassoselskap.

I henhold til inkassoloven § 17 er skyldner pliktig til å dekke kreditor sine nødvendige kostnader ved å engasjere en inkassator. I stedet for å dokumentere kostnadene i hver enkelt sak er det gitt mulighet for å benytte seg av fastsatte maksimalsatser for hvor mye inkassoselskapet kan ta seg betalt for å dekke sine utenrettslige inndrivingskostnader. Inkassosalær beregnes ut i fra slike maksimalsatser fastsatt i egen forskrift ut i fra hovedkravets størrelse og hvor langt inkassoprosessen har kommet. Dette er maksimalsatser som kan benyttes uten at kreditor eller inkassoselskapet må redegjøre ovenfor skyldner hvilke utgifter som skal dekkes av dette salæret. Det betyr ikke at det er nødvendig å benytte seg av muligheten til å benytte maksimalsatsene fullt ut, men i praksis gjøres dette imidlertid nesten uten unntak for å oppnå maksimal profitt for inkassoselskapet.

Tilbake til inkassoloven § 17 som gjør skyldner pliktig til å dekke kreditor sine nødvendige inndrivingskostnader, med andre ord inkassosalæret. Samtidig er det et faktum at nesten all fremmedinkasso (inndriving av krav fra andre med inkassobevilling (inkassovirksomhet)) drives etter ”nu cure, no pay” prinsippet. Dette innebærer at det er inkassoselskapet som bærer risikoen for inkassosalæret dersom de ikke lykkes med å drive inn kravet. Ingen inkassoselskap oppnår 100 % løsningsgrad over tid. Løsningsgrad varierer veldig ut i fra hva slags krav hovedstol stammer fra men for de fleste usikrede krav ligger løsningsgraden typisk på 60-70 %, men som sagt varierer dette veldig.

Problemstillingen med ”no cure, no pay” prinsippet er at ved en løsningsgrad som nevnt over er det ca 1/3 av oversendte krav hvor inkassosalær aldri blir betalt. Hvem betaler så for dette? Inkassoselskapene vil selvfølgelig påstå at det gjør de, noe som for så vidt er riktig. I praksis betyr dette at de tjener så mye på de andre kravene som blir løst at det også er tilstrekkelig til å betale for krav som ikke blir løst. Problemstillingen som det da gjenstand for tolkning er hvorvidt inkassoselskapet beregner seg mer enn nødvendige kostnader til tross for at de holder seg innenfor maksimalsatsene. Inkassosalæret er ment å kun dekke kostnadene for inndrivingen av det aktuelle kravet, ikke andre uløste krav.

Hva er det rimelig å kreve i inkassosalær?

I 2010 ble det gjort vesentlige endringer i inkassobransjens rammevilkår ved at regjeringen endret de omtalte maksimalsatsene og betingelsene rundt dette i skyldners favør. Endringene ble kun gjort i inkassoforskriften uten endringer i inkassoloven slik at det ikke måtte noe lovendring til i Stortinget med tilhørende byråkratiske prosesser som gjelder ved lovendringer. Budskapet til regjeringen var at som et ledd i den såkalte fattigdomsbekjempelsen skulle kreditor presses til å ta en større del av regningen ved inndrivingen for å mane til mer forsiktighet ved ytelse av kreditt og fleksibilitet ovenfor skyldner før oversendelse til inkasso. Den indirekte hensikten var med andre ord at inkassobransjen og kreditor skulle presses til å forhandle frem nye betingelser seg i mellom for å få kreditor til å ta større del av regningen. Det som imidlertid var et stort dilemma i denne saken men som ble dysset ned var grunnprinsippet i inkassoloven § 17 som gir skyldner hele ansvaret for å dekke kreditors nødvendige kostnader. Regjeringen tok med andre ord en svært tvilsom avgjørelse siden intensjonen var å overføre en del av regningen på kreditor, noe som på sin side krever en lovendring.

Før inkassobransjen fikk sin egen inkassolov i 1989 hadde det vært ganske fritt frem og cowboy lignende tilstander i bransjen i forhold til hva som ble krevet av salær fra skyldnere. Det var med andre ord et veldig viktig tiltak for å beskytte skyldners interesser å få på plass en lovgivning som blant annet regulerte hva som kunne kreves av salær fra skyldner. Den gangen ble mye mer av arbeidet utført manuelt enn det gjøres i dag og det er liten tvil om at innkrevingsprosessen er kraftig automatisert siden den gangen.

Inkassosalærene ble opprinnelig justert årlig i forhold til utviklingen i rettsgebyret. Rettsgebyret økte imidlertid betydelig uproporsjonalt med den generelle prisutviklingen i samfunnet og uproporsjonalt med den økonomiske vinningen bransjen hadde av stadig effektivisering av inndrivingsprosessen. Oppjusteringene av rettsgebyret skyldes andre politiske intensjoner som ikke hadde noe relevans til inkassobransjen men som inkassobransjen til de grader hadde fordeler av. Utover 90 tallet og på begynnelsen av 2000 tallet var det derfor særdeles lønnsomt å drive inkassovirksomhet. Så lenge du klarte å skaffe deg tilstrekkelig med oppdrag (kunder som oversendte saker) så var det nærmest umulig å ikke tjene mye penger. Det var faktisk så ekstremt at overskuddet hos de mest lønnsomme inkassoselskap utgjorde nesten det samme som halve omsetningen.

Dette oppfattet mange som ren utnyttelse av de svakeste i samfunnet og bransjen følte selvfølgelig at de levde på lånt tid i forhold til de gode rammebetingelsene. I stedet for å ta ansvar selv og endre på praksisen med å konsekvent utnytte maksimalsatsene fullt ut valgte inkassobransjen å fortsette å jobbe mot maksimal profitt for å spare mot dårligere tider for bransjen. Bransjen valgte å jobbe for å overbevise politikerne om at de høye satsene var nødvendige og gunstige for næringslivet for øvrig. Bransjen viste nok at de levde på lånt tid men med denne strategien håpte de i det minste å begrense kuttene i maksimalsatsene så mye som mulig.

På begynnelsen av 2000 tallet kom den første endringen i rammevilkårene for inkassobransjen. Tilknytningen til rettsgebyret ble fjernet og erstattet med en ny inkassosats, noe som ”over natten” medførte en reduksjon i satsene på inkassosalæret på alle nye saker på ca 20 %. Denne korrigeringen var imidlertid bare et tiltak som rettet opp den uproporsjonelle utviklingen i mellom rettsgebyret og konsumprisindeksen siden vi fikk inkassoloven. Bransjen måtte nå ”gå tilbake til start” i forhold til der salærnivået var når inkassoloven trådde i kraft, men kunne fortsatt nyte goder av den generelle teknologiske utviklingen i samfunnet som ga store effektiviseringsgevinster i inndrivingsprosessen. De fleste inkassoselskap tjente med andre ord fortsatt gode penger så lenge de klarte å skaffe seg oppdrag.

Utover i det nye årtusenet ble det økt fokus i samfunnsdebatten rundt den såkalte fattigdomsbekjempelsen. Antall fattige etter norsk standard økte relativt jevnt og inkassogebyrene kom stadig oftere under offentlig søkelys. Dette første til en ny endring i skyldners favør i 2010 som medførte ytterligere reduksjon i inkassosalærene, spesielt for krav med større hovedstol. Innslagspunktet for ”tungt salær” ble også endret med 14 dager, noe som ga skyldner 14 dagers ekstra på å slippe unna med enkelt salær. Hovedbudskapet for regjeringen denne gangen var imidlertid ikke at bransjen tjente for mye penger men at kreditor måtte ta en større del av regningen. Siden endringene kun ble gjort i inkassoforskriften kunne regjeringen gjøre dette på eget initiativ uten at saken ble behandlet som en lovendring ville blitt. Problemet var bare at prinsippet om at kreditor skulle ta en del av regningen var i strid med loven som inkassoforskriften tar utgangspunktet i, nemlig inkassoloven § 17 som gir skyldner hele ansvaret for å dekke kreditor sine omkostninger. Imidlertid var det da så stor fokus i samfunnsdebatten på de høye gebyrsatsene for skyldner at ingen politikere turte å gjøre noe sak ut av dette. De nye satsene står derfor den dag i dag.

Teknologisk utvikling og stordriftsfordelene til inkassobransjen er sterkt undervurdert!

Inkassobransjen har nesten uten unntak opplevd en jevn økning i antall oversendte saker til inkasso fra år til år siden inkassoloven kom. Rutinene hos kreditorene har blitt mye bedre noe som igjen gir betydelig bedre forutsetninger for at saken løses hos inkassoselskapene. Sakene blir overført på et mye tidoligere tidspunkt og elektronisk. På 90 tallet ble saker gjerne overført manuelt hvor saksdokumentene ble omstendelig enkeltvis pakket ned i en konvolutt som ble oversendt til inkassoselskapet som gikk gjennom dokumentene, registrerte saken og opprettet en fysisk saksmappe. I dag sendes saker over elektronisk mer eller mindre automatisk og de lovbestemte brev til skyldner sendes gjerne ut via store eksterne aktører innen brevproduksjon uten at saksbehandler eller andre ansatte hos inkassoselskapet har utført noe som helst manuell jobb med saken. En saksbehandler for 20 år siden hadde gjerne noen hundre saker i sin protefølje mens en saksbehandler i dag gjerne har en saksmengde på flere tusen krav. I ekstreme tilfeller hvor proteføljer stort sett består av småkrav med laveste salærsats kan en enkelt saksbehandler ha titusenvis av inkassokrav i en og samme portefølje.

Hos inkassoselskapene har effektiviseringen med andre ord vært formidabel i form av effektivisering av inndrivingsarbeidet i form av utviklingen i programvare, elektronisk kommunikasjon og effektivisering av ”callsentre” for å nevne noe. Til tross for dette har bransjen kun opplevd begrenset nedgang i rammebetingelsene fra lovens ikrafttredelse til d.d. når man ser det i sammenheng med den generelle kostnadsutviklingen i samfunnet.

Inkasso er fortsatt en veldig lønnsom forretning

Det er ingen tvil om at inkassobransjen fortsatt tjener gode penger. Lindorff AS som er Norges største aktør i bransjen hadde for eksempel et driftsresultat på 208 millioner kroner ut i fra en omsetning på 900 millioner kroner i 2013. Forholdet er relativt likt for selskapet i 2012 og 2011. De lider med andre ord ikke noen nød.

Dersom vi går tilbake til utgangspunktet i forhold til skyldners plikt til å dekke kreditors nødvendige omkostninger med inndrivningen så kan vi se for oss følgende. Med tanke på at de aller fleste aktørene den dag i dag opererer med ”no cure, no pay” avtaler så dekker anslagsvis de 2/3 av skyldnerne som betaler inkassosalær omkostningene for den 1/3 som ikke blir betalt. Med et overskudd på nesten ¼ av omsetningen, som hovedsakelig må antas å komme fra salærinntekter så vil vi påstå at under halvparten av det en skyldner faktisk betaler i inkassosalær går til dekning av nødvendige saksomkostninger i den aktuelle saken. Det resterende går til dekning av mislykket forsøk på inndrivning i andre saker der dette ikke lykkes, samt som en del av selskapets overskudd.

I ovenstående utregningseksempel er det mange faktorer som kan påstås å dra regnestykket begge veier. De faktiske tallene er det kun Lindorff som sitter på så det blir nødvendigvis litt synsing men hovedtrekkene er relativt uomtvistelig. Bransjen vil påstå at kreditorene allerede betaler en del av regningen ved å gi fra seg litt av hovedstol og/eller rentene som betaling til inkassobyrået. Dette er sikkert tilfelle men gjelder nok hovedsakelig mindre aktører og utgjør en relativ liten del av omsetningen. På den andre siden kan man stille seg spørsmål om hvilke krav det er mest arbeid med og således påfører inkassoselskapet høyest omkostninger, de kravene som blir betalt, gjerne etter et brev eller to, eller de kravene som det jobbes med i flere år uten at det oppnås betaling. Uansett hvordan man ser på det så er rammebetingelsene for bransjen svært gode når man ser på resultatet til Lindorff.

Innfør forbud mot ”no cure, no pay” i inkassovirksomhet.

Intensjonen bak forskriftsendringene i 2010 var at kreditor skulle ta større del av regningen ved inkassopågangen, stikk i strid med lovens intensjon. Samtidig er det en generell praksis i bransjen om ”no cure, no pay” som igjen er i strid med lovens intensjoner da det i praksis medfører at de skyldnerne som betaler også deltar i et spleiselag for å dekke omkostningene til dem som ikke betaler.

Vi mener at reduksjon i inkassosalærene var på sin plass den gang og at det er rom for vesentlig ytterligere reduksjoner. Vi er også enige i at kreditor skal ta en større del av ansvaret men at dette bør vris over til at de må dekke inkasso inkassosalæret i de sakene som faktisk ikke blir betalt fremfor at de skal betale provisjon av innbetalt hovedstol og/ eller renter i oppgjorte saker hvor nødvendige omkostninger jo allerede skal være dekket i følge inkassoloven. Dette vil på en helt annen måte være i samsvar med lovens intensjon om at skyldner skal dekke nødvendige inndrivingskostnader, verken mer eller mindre.

Kreditor vil med en slik løsning også bli tvunget til å tenke på en helt ny måte i forhold til kredittgivning samt det å sende kravet over til inkasso så raskt som mulig. I dag skyfles ubetalte regninger over til inkassoselskapene så fort som mulig da det anses som mest lønnsomt men dersom kreditorene blir sittende med risikoen for inkassosalæret vil en slik overføring til inkasso bli en siste utvei fremfor den første utveien slik det er i dag. Dette vil presse frem en mer skyldnervennlig inndrivingsprosess hvor kreditor har større gevinst i å gå i dialog med skyldner på et tidlig tidspunkt for å unngå oversendelse til inkasso.

Er det i det hele tatt behov for inkassobransjen i fremtiden?

En trend som blir stadig vanligere er en økning i aktører som tilbyr programvare til kreditorer for å utføre egeninkasso. Mange mener at prosessen med utenrettslig inkasso bare er et fordyrende og tidskrevende mellomledd som er helt unødvendig. Rettslige tiltak som å sende forliksklage eller begjæring om utlegg kan kreditor gjerne gjøre selv og da uten å måtte forholde seg til de samme tidsfrister som inkassoselskapene må i forhold til betalingsfrister på inkassovarsel og betalingsoppfordring. Det må kun sendes et varsel i.h.t. tvisteloven og/ eller tvangsfullbyrdelsesloven. Inkassoselskapene venter for øvrig nesten konsekvent en måned etter forfall på betalingsoppfordringen før de setter i gang rettslige tiltak, ikke for å være snill med skyldner men for å kunne beregne seg tungt inkassosalær som er en ren dobling av de utenrettslige omkostningene.

Inkassobransjen på sin side vil påstå at kunnskapen rundt i norske bedrifter er for dårlig til å drive egeninkasso og at det kun er for spesielt interesserte. Egeninkasso vil være aktivitet som ikke er relevant til den daglige driften i norske bedrifter stikk i strid med den store trenden i dagens samfunn som er ”outsourcing” av flest mulig oppgaver som er innenfor bedriftens spisskompetanse. Argumentene i mot vil således være at inndrivingsprosessen vil bli for omstendelig, spesielt i små og mellomstore bedrifter, samt at den generelle faglig kunnskap ikke er tilstrekkelig god nok. I store saker kan det gjøre alvorlige feil som kan bli dyrt og i små saker kan det påføres urimelige store kostnader i forhold til kravets størrelse og risiko for manglende oppgjør.

Inkassoguiden mener at alle parter er tjent med at inkassobransjen eksisterer i fremtiden og er et bedre alternativ enn egeninkasso. Hensynet til skyldners personvern blir bedre ivaretatt, kravene får en relativt balansert oppfølging i forhold til størrelse og oppfølging og formaliteter som foreldelsesfrister, oppfølging av lønnstrekk m.m. blir tilfredsstillende opp. Vi mener med andre ord at samfunnet trenger inkassobransjen i fremtiden men vil samtidig påstå at rammebetingelsene må endres vesentlig i skyldners favør og få slutt på praksisen med at dem som betaler sin inkassogjeld skal finansiere inkassovirksomhetens mislykkede inndrivingsforsøk på ubetalte krav. Det bør også gjøres noe i forhold til hvordan inkassosalærene økes underveis. Vi tenker da spesielt på spranget mellom enkelt og tungt salær hvor det etter 28 dager etter forfall på betalingsoppfordringen gis mulighet til å doble inkassosalæret, en mulighet vi tør påstå at alle inkassoselskap benytter seg av. Dette er både debitor og kreditor fiendtlig da bransjen er tjent med at saken ikke betales før tungt salær er påløpt. I praksis sees dette tydelig på hvordan bransjen nærmest konsekvent venter til tungt salær er påløpt før det igangsettes rettslige skritt.

Bør inkasso være en offentlig oppgave?

Dagens utenrettslige inkassoprosess som utføres av inkassoselskapene innebærer i stor grad purringer pr brev, telefon, sms og e-post. Her gjelder det å få skyldner til å prioritere den aktuelle kreditor foran andre kreditorer med diverse underliggende trusler om rettslige skritt samt at det spilles på frykt for betalingsanmerkninger m.m. Dette kan hjelpe skyldner til å finne en løsning som en avdragsordning men veldig ofte ser via at det fører til at skyldner blir presset til å prioritere feil dekning av sine nødvendige utgifter. Som en følge av slik intensiv pågang tar mange skyldnere ukloke beslutninger og prioriterer inkassogjelden fremfor husleie, strøm og nødvendig livsopphold til seg og sin familie.

Dette ville ikke skjedd dersom all inndriving hadde vært styrt via ett organ hvor innkomne krav som ikke ble innfridd etter lovpålagte varsler ble tvangsinndrevet i aktuell rekkefølge, konsekvent etter dekningsloven som sikrer skyldner nødvendige midler til livsopphold og resten går til dkening av inkassogjeld. Dette ville ført til at skyldner kunne unngått mye unødvendig rettslig og utenrettslig pågang og både kreditor og debitor sine interesser hadde blitt ivaretatt på en best mulig måte. Man skal heller ikke glemme stordriftsfordelene en slik løsning ville medføre samt at behovet for salg og markedsføringsbudsjett, som er veldig store hos mange inkassoselskap i dag, ville forsvunnet over natten. Dette kunne igjen ført til ytterligere nedgang i inkassoomkostninger til alle parters fordel.

Ankepunktet for en slik tvungen offentlig ordning er svært venstrevridd og i strid med andre trender i samfunnet om mer privatisering. Vi i inkassoguiden er svært positive til privatisering både innen helse og mange andre offentlige oppgaver, inkassovirksomhet er imidlertid noe vi ikke mener det skal spekuleres i hvordan man kan tjene mest mulig penger på. En offentlig inndrivingstjeneste kan således være svært samfunnsnyttig etter vår mening men er nok neppe politisk gjennomførbar da folk flest vil oppfatte dette som for kontroversielt og venstrevridd til vårt moderne norske samfunn.