Det skjer daglige mer eller mindre alvorlige overtramp fra inkassoselskapenes side i Norge i forhold til brudd på inkassoloven og annen lovgivning. Skrekkeksempelet er de systematiske overtrampene som Finanstilsynet relativt nylig avdekket hos Oslo Credittservice AS med påfølgende tilbaketrekking av selskapets inkassobevilling.

Det som var spesielt for Oslo Credittservice AS sitt tilfelle i tilsynsaken, var at det over tid var et uforholdsmessig stort antall innsigelser i krav fra de samme oppdragsgiverne uten at det ble igangsatt tilstrekkelige tiltak for å bedre på dette. Det gikk så langt at det til og med ble opprettet en egen Facebook gruppe med stor oppslutning for å få stopp på selskapets virksomhet. I følge historier som fremkommer på denne gruppen var typisk saksgang at inkassoselskapet mottok inkassooppdrag som allerede var bestridt eller ble bestridt i den utenrettslige inkassoprosessen. Inkassoselskapet har således avvist tilsynelatende fornuftige innsigelser mer eller mindre systematisk og fulgt opp med rettslig inkasso til tross for at de burde forstått at kravene ikke var holdbare.

Problemet som har fulgt har vist seg at mange blir skremt av forliksrådet og ikke tør å møte opp, noe som fører til en uteblivelsesdom. I andre tilfeller har «skyldner» blitt dømt til å betale kravet fordi de har møtt dårlig forberedt eller ikke har vært flinke nok i sin argumentasjon i motsetning til kreditor/ inkassobyrået som nærmest har løpt fra møte til møte i forliksrådene og har vært erfarne i hvordan de skal føre sin sak for å vinne frem. Svært mange «skyldnere» har endt opp med å føle seg rettsløse og opplever forliksrådene som inkassobyråets forlengede arm.

Det er svært enkelt å få inkassobevilling etter dagens system. I praksis er det tilstrekkelig å dokumentere at man har jobbet med inkasso i 3 år til sammen. Når inkassoloven kom på 80- tallet ble det i forkant vurdert sterkt om det skulle stilles krav til at det kun skulle være advokater som kunne drive inkassovirksomhet. Lovutvalget endte til slutt opp med et mye mildere krav til å drive inkassovirksomhet blant annet fordi de mente at det var for sterk etableringshindring å forbeholde inkassovirksomhet for advokater.

Vi mener at lovutvalget i sin tid hadde gode grunner til å vurdere å forbeholde inkassovirksomhet til å drives av advokater. En rekke grove overtramp siden inkassoloven trådde i kraft og frem til i dag er et bevis på at det på en eller annen måte bør settes strengere krav til det å drive inkassovirksomhet. Vi har derfor tatt oss friheten til å lage vårt eget uformelle forslag til lovendring som vi tror ville utgjort betydelige endringer i forhold til useriøse aktører. Dette for å få frem hvor lite som skal til for å bedre rettsikkerheten i slike saker.

Vårt forslag
Vi mener at dagens bevillingsordning kan beholdes. I dag er det lovfestet en plikt hos inkassoselskapet til å vurdere kravets rettmessighet før rettslige skritt igangsettes, en ordning som åpenbart ikke fungerer tilfredsstillende. Ved omtvistede krav bør det derfor innføres plikt til at alle omtvistede krav skal vurderes av advokat før det kan tas ut forliksklage eller igangsettes andre rettslige skritt på omtvistede krav. Advokaten skal deretter signere en standardisert erklæring om at den har vurdert kravet og kommet frem til at det ikke er åpenbart at kravet er grunnløst. En slik erklæringen skal deretter følge som et vedlegg til forliksklagen. Det er viktig at en slik erklæring ikke skal være mer omfattende slik at det gir et inntrykk av at advokaten har konkludert med at kravet er rettmessig da det kan virke mot sin hensikt og virke førende på forliksrådets avgjørelse.

Med dette forslaget er skyldner forsikret en juridisk vurdering av en advokat før rettslige skritt og det kan ikke spekuleres i å få en uteblivelsesdom på åpenbart grunnløse krav. Advokaten bør være ekstern og ha rapporteringsplikt til Finanstilsynet dersom den blir kjent med gjentatte overtramp av lovgivingen. En ekstern advokat vil være mer nøytral en en ansatt advokat og kan sette egen advokatbevilling på spill dersom den er for slepphendt i sin kontrollfunksjon.

Kostnadene ved en slik lovendring vil være beskjedne da en advokat vil bruke relativt lite tid på vurdering av hver sak, spesielt i relativt enkle og oversiktlige småsaker som i dag må ses på som det største problemet. Tross alt er den totale prosentvise delen av alle inkassosaker i Norge med tvister som trenger behandling i forliksrådet liten men tiltaket vil sannsynligvis fungere veldig effektivt ovenfor useriøse aktører som sender tvilsomme og omtvistede fordringer til forliksrådet over en lav sko i spekulativ hensikt.

En slik lovendring vil etter vår mening få frem det beste av to verdener i forhold til spørsmålet om hvor strenge krav det skal være til å drive inkassovirksomhet. Vi er realistiske nok til å forstå at det er mikroskopiske muligheter for at dette forslaget noen gang ender opp i et formelt forslag til endring i inkassolovgivningen. Vi har allikevel skrevet denne artikkelen i håp om at noen med tilstrekkelig innflytelse finner forslaget såpass fornuftig at det en gang i fremtiden resulterer i en lovendring.

Det er selvfølgelig flere ting å ta tak i for å forbedre rettsikkerheten men vi ser på dette som et godt tiltak som er enkelt å gjennomføre. Et annet forhold i denne sammenheng som det også bør gjøres noe med, uten at vi har konkrete forslag til hvordan, er at muligheten for gjenopptagelse av uteblivelsesdommer bør utvides betydelig. Se forøvrig denne artikkelen om rettsikkerheten i forliksrådet.