Inkassoguiden.no

Det du lurer på om inkasso og gjeldsproblemer!

Inkasso- Norge går med gigantoverskudd. Er det ok?

De største Norske inkassoselskapene lever i beste velgående og går med gigant overskudd. Faktisk driver noen med en driftsmargin på opp mot 30 % og da har vi bare sjekket regnskapstallene fra 2014 for et fåtall av de største inkassoselskapene i Norge. Vi har for ordens skyld også sett på litt mer historiske tal l og ser at trenden er den samme, relativt små variasjoner fra år til år i driftsmargin og betydelige overskudd.

Nedenfor følger utdrag fra regnskapene fra 2014 til 4 inkassoselskaper som alle er blant de største i Norge:

  Driftsinntekter/ omsetning Resultat før skatt Driftsmargin
Lindorff AS Kr 912.840.000,- Kr 173.960.000,- 19,06 %
Kredinor SA Kr 912.840.000,- Kr 21.554.000,- 2,36 %
Intrum Justitia AS Kr 204.204.000,- Kr 48.146.000,- 23,58 %
Sergel Norge AS Kr 117.232.000,- Kr 33.355.000,- 28,45 %

Tallene er utdrag fra selskapenes regnskap fra 2014. Kilde proff.no.

En attraktiv bransje å investere i.

Inkassobransjen er en særdeles attraktiv bransje å investere i og er en bransje med mye oppkjøp hvor små og mellomstore selskaper ofte blir kjøpt opp av de store aktørene for betydelige summer. Dette er selvsagt ikke rart ut i fra et rent økonomisk perspektiv da svært få bransjer kan vise til lignende driftsmarginer. Spørsmålet vi imidlertid synes det er berettiget å stille er om bransjen har for gode rammebetingelser i de høye salærsatsene de har lov til å beregne, uten at det nødvendigvis gjenspeiler jobben som gjøres med sakene. Er det rett å tillate at inkassovirksomhet fortsetter i de formene virksomhetene drives i dag, eller bør det fundamentale endringer til?

Hvor ble det av selvkostprinsippet i inkassoloven?

Inkassoloven sitt utgangspunkt er at enhver skyldner skal betale det som er nødvendige omkostninger ved å drive inn ubetalt gjeld. I utgangspunktet et godt og fornuftig grunnprinsipp. Hvor har det da gått galt når det foreligger driftsmarginer på opp mot 30 %, da hele tanken er at skyldner skal betale det som det koster å drive inn gjelden, hverken mer eller mindre? Videre er inkassoloven lagt opp til at inkasso omkostninger er kreditors omkostninger/ utlegg som debitor igjen skal dekke når kravet blir gjort opp. Dermed er alt lagt til rette for at inkassobransjen skal gå i balanse, hverken mer eller mindre. Prinsippet er at dersom debitor ikke betaler så skal kreditor betale for inndrivningsforsøket.

Nå skal det sant sier at inkassoselskapene har en viss mulighet til å ha inntekter på andre måter enn i form av salærinntekter og andre omkostninger som skal dekkes av skyldner. Enkelte inkassoselskap opererer nok fortsatt med et symbolsk årsgebyr eller lignende, som kreditorene betaler for å ha en fast inkassoforbindelse. Andre inntekter kan være kursvirksomhet, callsenter virksomhet, fakturaservice eller lignende. Når det er sagt pleier slike tjenester ofte å være skilt ut i egne selskap i samme konsern så i praksis har dette lite å si. En del selskaper opererer også med en delingsmodell hvor inkassobyrået beholder en del av det inndrevne beløpet, spesielt på eldre saker.

Uansett er det relativt uomtvistelig at inkassoselskapenes hovedinntekter og hovedårsaken til gigantoverskuddene er de utenrettslige salærsatsene og gebyrene de har lov til å beregne seg i såkalt skrivegebyr og annet arbeid i forbindelse med rettslige skritt. Men hvor har det da gått galt når disse inntektene er ment å samsvare de direkte omkostningene i forbindelse med den enkelte sak?

Maksimalsatser og "no cure, no pay"

Det er to begrep som vi mener er hovedårsaken til at inkassoselskapenes inntekter ikke samsvarer med selskapenes utgifter. Dette er at det i forskriften til inkassoloven er fastsatt maksimalsatser på hva inkassoselskapene har lov til å beregne i inkassosalær fra skyldner uten at de må redegjøre for hva salæret omfatter. Dette betegnes som maksimalsatser fordi det er det maksimale inkassobyrået kan beregne i salær uten å måtte redegjøre for hva det innebærer. Inkassobyrået kan ikke beregne mer enn det som fremgår av maksimalsatsene men kan selvsagt beregne mindre. Vi kjenner ikke til noen inkassobyråer i Norge som ikke benytter seg av maksimalsatsene i sin helhet. Samtidig er det særdeles sjeldent at de går ut over disse maksimalsatsene til tross for at det gis anledning til dette når omkostningene er høyere, nødvendige og kan dokumenteres.

Den andre årsaken er at de aller fleste selskapene følger en "no cure, no pay" linje. Dette betyr at kreditor ikke må dekke inkassoomkostningene i saker som ikke lar seg løse. Ingen inkassobyrå har 100 % løsningsgrad over tid, de er ikke i nærheten av det en gang. Det åpenbare da er at enten så må inkassobyrået gå med underskudd, eller så betaler de som gjør opp sin krav inkassoomkostningene for dem som ikke klarer å innfri sine krav.

Til tross for at ovenstående er stikk i strid med grunnprinsippene i inkassoloven om at skyldner kun skal betale nødvendige omkostninger med å drive inn kravet så har Finanstilsynet klart og tydelig akseptert praksisen med "no cure, no pay" samt at selskapene benytter seg av maksimalsatsene til tross for at de har vesentlig høyere inntekter enn utgifter.

Det blir stadig billigere å drive inn gjeld.

Den teknologiske utviklingen de siste tiårene har vært formidabel og arbeidet og kostnadene med å drive inn en gjeldspost kan ikke sammenlignes i forhold til hva det var når inkassoloven kom på slutten av 80- tallet. Salærtabellene har riktignok vært gjenstand for endringer i denne perioden men samtidig har salærene fulgt prisutviklingen og i perioder langt overstedet denne. Dette ble heldigvis korrigert noe da salærsatsene ble endret fra å bli regulert av rettsgebyret til en egen inkassosats.

I dag skjer nærmest alt av saksbehandling elektronisk. Saker blir gjerne oversendt fra store kreditorer til inkassobyrået i elektroniske filer på opp til flere tusen saker i slengen og går gjennom automatiske "vaskeprosesser" hvor adresser kontrolleres og eventuelt korrigeres og gjerne en automatisk kredittsjekk som avgjør saksløpet. Betalingsoppfordringen sendes ut med opptil fleres tusen kroner i inkassosalær (avhengig av hovedstolens beløp) gjerne uten at noen saksbehandler fysisk har sett på saken, alt har skjedd automatisk. En enkel datafil med inkassosaker fra en aktør med mange utestående fordringer kan således gi hundretusener i inntekter med minimalt arbeid. Arbeidet er gjerne begrenset til å gjelde de sakene hvor skyldner faktisk tar kontakt, enten for å protestere på kravet eller inngå betalingsavtaler. Ved betalingsavtaler slår imidlertid gjerne det skyhøye avdragsgebyret inn dersom skyldner forviller seg inn i en avtale som går ut over 4 avdrag, en ordning som også administreres med automatikk. Det samme gjelder ved oppringing til skylder, alt går automatisk frem til skyldner svarer og inntektene ved å pakke på skyldner dyre avdragsordninger forsvarer enkelt utgiftene til callsenterene.

Det er med andre ord vinn- vinn nesten uansett. Kun ved tvist om kravets rettmessighet risikerer inkassoselskapet å "tape penger" og da er det fristende for saksbehandlere å kjempe for kravet selv om det kanskje ikke er så holdbart som det burde ha vært. Det er jo tross alt nesten den eneste måten en saksbehandler kan påvirke selskapets inntekter på i denne utenrettslige delen av saksbehandlingen.

Pengene ligger i å få flest mulig saker

Alle som har jobbet med inkasso vet at jubelen ikke står i taket hver gang en sak betales. Det skjer nemlig jevnt og trutt hver eneste dag i alle selskaper over en viss størrelse. Gevinsten feires nemlig mye tidligere, nemlig når det mottas saker fra kreditorene. Spesielt når det mottas store datafiler som inneholder opptil flere tusen saker så står jubelen i taket. Alle i inkassobyrået vet nemlig at dette betyr enorme inntekter de kommende måneder nærmest uansett.

Store kreditorer har en ganske forhåndsdefinerbar løsningsgrad ut i fra forhold som tidligere løsningsgradshistorikk, bransje, antall purringer før inkasso, hvor streng kredittvurdering som gjennomføres av kundene og så videre. Ut i fra erfaring og statistikkverktøy så kan inkassoselskapet med svært lav feilmargin spå hvor mange prosent av kravene i en slik datafil som vil bli betalt og når betalingene gjennomsnittlig vil komme. Inkassobyrået kjenner mønsteret fra før av og kan si at X antall prosent vil bli betalt med enkelt salær og X antall prosent vil bli betalt med tungt salær. Det er også ganske enkelt å spå hvor mange prosent av sakene som vil bli løst før langtidsovervåkning og hvor mange som ender opp på langtidsovervåkning.

Pengene ligger i andre ord ikke i genial saksbehandling, denne er nemlig veldig lik hos de forskjellige selskapene. Det er ikke så mye man kan gjøre forskjellig, noen jobber mer intenst med den utenrettslige biten mens andre er mer ivrige på å bruke rettsapparatet. Noen oppnår litt bedre løsningsgrad enn andre som kanskje skiller en prosent eller to men det er gjerne de inkassoselskapene som har høyest løsningsgrad som tjener minst penger selv. Dette fordi de mest sannsynligvis legger mest ressurser i innkrevningen. Kunsten er å få tak i oppdragsgivere som sender mange saker til inkasso og holde på disse samtidig som man bruker minst mulig ressurser på innkrevningen.

Samtidig som inkassobyårene bruker minst mulig av egne ressurser på innkrevningen gjør de det de kan for å overbevise kreditorene om det motsatte og at de gjør en fabelaktig jobb for å løse mest mulig saker. For å holde på kundene kommer alltid temaet løsningsgrad på banen. Som det fremgår i denne artikkelen om hvordan en kreditor bør velge inkassopartner bør disse ikke se seg blinde på løsningsgraden. Den kan nemlig være svært misvisende for kreditor og viser ikke et totalt bilde for kreditors totaløkonomi i forbindlese med et inkassosamarbeid.

Store markedsføringsbudsjett i inkassobransjen

Siden den store fortjenesten i inkassobransjen faktisk ligger i å få oversendt flest mulig oppdrag fra kreditorene så er det her resursene legges inn. Det brukes enormt med penger på å lokke til seg de mest attraktive kundene og de beste (og dyreste) selgerne. Du har sikkert lagt merke til hvor aktive selskaper som Lindorff og Kredinor er til å sponse idretten. Dette gjøres ikke bare for å knytte til seg kunder men for å fremstå som en ansvarlig samfunnsaktør som dyrker sunne verdier. Et spill for galleriet vil nok mange si og kanskje ikke helt riktig når dette gjerne dekkes av "nødvendige" inndrivningskostnader fra dem som allerede sliter mest i samfunnet.

Pågangen mot bedrifter i alle størrelser som antas å sitte på misligholdte fordringer er ofte formidabel fra markedsavdelingene i de forskjellige inkassobyråene. Alle som har drevet egen bedrift eller sittet i lederposisjoner i bedrifter vet hva vi snakker om. Det kan komme opptil flere telefonsamtaler i uken og av og til flere om dagen fra forskjellige inkassobyrå som vil ha dem som kunde. Et nei aksepteres av de fleste da de tross alt skal være seriøse i denne bransjen, men du kan være sikker på at de kommer tilbake noen måneder senere for å sjekke om de fortsatt er fornøyd med inkassoforbindelsen sin.

I markedsføringen til inkassobyråene, opp mot de mest attraktive kundene, benyttes mange verktøy for å lokke dem til seg for å deretter å få oversendt store saksmengder. Kreativiteten er stor for å gjøre dette lovlig da såkalt "payback" (del av salæret som overføres til kreditor) kun er tilatt å tilsvare det kreditor har krav på i purregebyr. Dette er gjerne ikke nok til å tilfredsstille en kreditor som vet hva den selv er verdt for inkassobyrået. Da må andre midler tas i bruk, flotte helaftener på byen, seminarer eller kursvirksomhet som tilfeldigvis holdes på fjerne og flott lokasjoner hvor overnatting og lignende selvsagt er nødvendig er helt vanlig. For at dette skal være lovlig må det selvsagt ha nær tilknytning til det aktuelle samarbeidet men alle vet hvor vanlig det er å pakke dette inn som en liten del av en stor pakke. Ordet smøring kommer fort på banen. Kreativiteten her er stor for å lokke til seg attraktive kunder, vi nevner bare noen eksempler. Tidligere i artikkelen nevnte vi kursvirksomhet som en potensiell inntekstkilde til inkassobransjen men realiteten er nok dessverre det motsatte.

Alle markedsføringstiltak vi nevner her koster mye penger. Penger som må komme fra et sted, nemlig "nødvendige" inndrivningskostnader. Spørsmålet som er naturlig å stille er at store markedsføringsbudsjett til inkassoselskapene er "nødvendige" inndrivningskostnader. På den andre siden er det jo opplagt at markedsføring må til for å trekke til seg kunder og oppdrag. Det er derfor god grunn til å stille spørsmål med hele inkassomodellen vi har i Norge i dag. Bruken av betegnelsen "nødvendige inndrivningskostnader" er i hvert fall helt på villspor.

Noen betaler for moroa

Det er lov å tjene penger i Norge når man driver bedrift. Det er jo hele grunnmotivasjonen for å ta arbeidet og risikoen med å starte opp et foretak. Når det kommer til inkasso så er det ikke helt som all annen næringsvirksomhet. De som betaler for moroa kan ikke velge inkassobyrå selv etter pris og kvalitet, det er det kreditor som gjør og da velges naturligvis det som lønner seg mest for kreditor og ikke hva som lønner seg for skyldner. Skyldnerne er gjerne de som sliter mest enten de er privatpersoner eller bedrifter. Situasjonen blir bare verre for dem ved at det legges til mest mulig omkostninger på en allerede misligholdt gjeldspost.

Spørsmålet som da kommer fort på banen er om det er riktig at skyldner ikke bare betaler det som er nødvendige inndrivningskostnader men samtidig "unødvendige inndrivningskostnader" og da finansierer store ekstravagante markedsføringsbudsjett og enorme overskudd som eierne kan kose seg med. Er det kanskje på tide å tenke helt nytt. Hva om alle som har et uoppgjort krav sender det over til et felles statlig inndrivningsselskap hvor kravene legges i kø ettersom det tidspunktet de ble oversendt til innkrevning og dekkes inn i den samme rekkefølgen ut i fra dekningslovens prinsipper? Vi bak inkassoguiden er for privatisering på generelt grunnlag men når det kommer til inkasso er det kanskje riktig å se andre veien?

Søk i artikler: