Vi har tidligere oppfordret våre lesere til å benytte inkassoklagenemnda i mye større grad med den begrunnelsen at kompetansen er vesentlig bedre i inkassoklagenemnda enn i forliksrådene samt at behandling i inkassoklagenemnda er gratis for klager. Til tross for denne artikkelen fastholder vi fortsatt denne anbefalingen, det er tross alt fortsatt klart at kompetansen er mye bedre i inkassoklagenemnda enn i forliksrådene, hvor kompetansen ofte er fullstendig fraværende. Det er selvsagt også vesentlig at klagebehandling i inkassoklagenemnda er gratis i forhold til forliksrådet og høyere rettsinstanser. Vi vil med denne artikkelen imidlertid advare mot å fremme enkelte spesielle saksforhold inn for inkassoklagenemnda av begrunnelse som kommer frem i denne artikkelen.

Vi har den siste tiden registrert en bekymringsverdig utvikling i inkassoklagenemnda og ikke minst hvordan dette utnyttes av inkassobransjen. Det er flere forhold vi er kritiske til. Vi ser at inkassoklagenemnda har utarbeidet en merkelig praksis. Dette ved at de godtar at overtramp av inkassoloven, som medfører bortfall av skyldners erstatningsplikt til å betale utenrettslige omkostninger, kan repareres. Slik reparering kan enkelt og greit gjøres ved at inkassoselskapet sender nytt inkassovarsel og betalingsoppfordring med purregebyr og inkassosalær selv om de har mistet sin rett til å kreve utenrettslige omkostninger dekket tidligere, for eksempel ved å ha utøvd dårlig inkassoskikk.

Ingen åpning i loven for inkassoklagenemndas praksis

Det fremstår som fullstendig uforståelig for oss hvordan denne merkelige praksisen har fått lov til å snike seg inn hos inkassoklagenemnda. Så vidt vi kan se har det fått lov til å utvikle seg ved at nemnda til og begynne med har godtatt at i saker hvor kreditor har sendt et inkassovarsel som ikke oppfyller lovens krav så har det vært åpnet for at dette kan repareres ved at inkassobyrået sender et nytt inkassovarsel som oppfyller lovens krav. Typisk er dette i saker hvor det er benyttet kortere betalingsfrist enn de lovbestemte 14 dagene i det første varselet hvor dette korrigeres. Et relativt uskyldig forhold med andre ord, problemet er imidlertid at denne muligheten til å reparere overtramp har utviklet seg til også gjelde overtramp av god inkassoskikk.

Vi har nylig sett et skrekk eksempel på praksis i inkassoklagenemnda på en sak som nemnda har nektet å ta opp til behandling til nemndsbehandling. Saken vil således ikke få den samme muligheten til å bli belyst i offentlighet som andre klagesaker. Saken belyser en trend vi ser ikke bare fra klagenemnda men fra inkassobyråene. De fastholder krav på inkassosalær på saker hvor de vet eller bør vite at de har mistet sin rett til å kreve dette dekket etter inkassolovens § 17, fjerde ledd. De vet at de aller fleste skyldnere vil gi seg og betale dette. I de sakene som imidlertid handler i inkassoklagenemnda godtar de "under tvil" å slette inkassosalæret for å unngå nemndens behandling.

Så kommer det nye vi ikke har sett tidligere. De sender nytt inkassovarsel med purregebyr og deretter fortsetter tradisjonell inkassopågang med betalingsoppfordring med inkassosalær og senere tungt inkassosalær. De påstår således at forholdet er reparert og at tidligere innsigelser som går på overtramp av inkassoloven blant annet i form av brudd på god inkasskikk er reparert. Dersom saken igjen klages inn til inkassoklagenemnda så avvises saken i sekretariatet med den samme begrunnelsen, det nye inkassovarselet og betalingsoppfordringen som oppfyller lovens krav har reparert tidligere overtramp. Dette er en særdeles bekymringsverdig utvikling, all den tid den gjør spesielt skyldnere som er insolvente nærmest rettsløse i forhold til brudd på god inkassoskikk. Vi kan heller ikke finne noe som helst i loven eller lovens forarbeider som antyder denne muligheten, snarere tvert i mot.

Praksisen som beskrevet ovenfor har ikke nevneverdig betydning for småsaker som har havnet til inkasso hvor det er tvist eller andre uklarheter og ikke betalingsevne som er årsaken til inkassosaken og at saken har havnet i inkassoklagenemnda. Når slike saker "vinnes" av klager (skyldner) vil denne normalt betale hovedstolen og problemet vil således ikke oppstå. Det stiller seg imidlertid helt annerledes når årsaken til inkassosaker er at skyldner er insolvent eller har betydelige betalingsproblemer. Dersom saken i tilegg gjelder en sak med høy hovedstol så vil medhold i inkassoklagenemnda i praksis ikke ha noen betydning for skylder, dette da saken igjen en drøy måneds tid senere igjen står med fullt inkassosalær etter at inkassobyrået påstår at forholdet er reparert ved nytt inkassovarsel og betalingsoppfordring.

I praksis så er det dermed nesten fritt frem for inkassobyråene i forhold til å overtrede bestemmelsene i inkassoloven. Brudd på god inkassoskikk har liten betydning da de bare kan reparere forholdet slik som klagenemnda godtar. Kun i gjentatte grove tilfeller har inkassobyåret dermed noe å frykte, ikke fra inkassoklagenemnda, men at Finanstilsynet kan gå inn og frata selskapet inkassobevillingen. Her viser all erfaring at det skal svært mye til. Langvarige og systematiske overtramp som vi har sett fra et selskap som Oslo Creditservice AS er således en nødvendighet. Til og med der tok denne prosessen flere år før tilbakekallingen av inkassobevillingen var endelig.

Dette er ikke første gang inkassoklagenemnda har kommet med noe overraskende uttalelser, men i andre tilfeller så har de alltid begrunnet sine syn med henvisning til lov, forskrift, lovens forarbeider eller annen jus. Når det kommer til dette med å "reparere forholdet" har de ikke fremmet noen begrunnelse. De har godtatt det i et relativt bagatellmessig forhold for en del år tilbake og har deretter begrunnet senere avgjørelser med at de i sin tidligere praksis har godtatt dette.

Hva sier inkassoloven?

Inkassoloven § 17, fjerde ledd lyder:

"Skyldneren plikter heller ikke å erstatte kostnadene dersom fordringshaveren, en inkassator eller andre som har bistått fordringshaveren, har opptrådt i strid med god inkassoskikk overfor skyldneren, jf § 8, eller en inkassator har unnlatt å følge pålegg i forholdet til skyldnere etter § 30 tredje ledd. Erstatning for vederlag til en inkassator kan ikke kreves dersom reglene i §§ 9 til 11, jf § 12, er overtrådt."

Inkassoloven § 1, første setning lyder:

"Loven gjelder inndriving av forfalte pengekrav."

Loven er med andre ord klokkeklar. Inkassoloven gjelder inndriving av forfalte pengekrav. Overtredelse ovenfor skyldner i forhold til inkassoloven § 8,9,10,11 og 12 har de følger at skyldner ikke er pliktig å erstatte utenrettslige kostnader (inkassosalær). Det er ingen åpning i lovteksten for å reparere forholdet igjen. Loven gjelder alle forfalte krav. Først dersom et krav bringes til forfall på nytt kan vi være enige i at det kan vurderes lovlig å kreve inkassosalær på nytt, men ikke dersom dette kun gjøres i spekulativ hensikt for å dekke over overtramp av nevnte paragrafer. Det å sende et nytt inkassovarsel betyr imidlertid ikke å bringe saken til forfall på nytt. Forholdet gjelder fortsatt det samme misligholdte kravet og lovteksten kan ikke tolkes dit hen at konsekvensene etter § 17, fjerde ledd således ikke er endelige.

Siden loven synes å være klokkeklar har vi derfor gått dypere ned i materien for å se om det er noe som forsvarer inkassoklagenemndas åpning for å reparere forhold som nevnt i inkassolovens § 17, fjerde ledd. Vi har sett først på lovforarbeidene tilbake til 1987 (Ot.prp. nr. 2 (1987-88)). Vi finner ingenting der som samsvarer med inkassoklagenemndas syn.

Vi gikk deretter videre til den mest vesentlige lovendringen i inkassolovgivningen som kom etter årtusenskiftet. en lovendring som omfatter sakens kjerne, nemlig etablering av en inkassoklagenemnd. I forarbeidene denne gangen (Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) og deretter Ot.prp. nr. 115 (2001-2002)) ble igjen sanksjonsmidlene spesielt ved overtredelse av god inkassoskikk vurdert. For å være helt klar var det ikke snakk om noen oppmykning, derimot ble det diskutert om grov overtredelse av god inkassoskikk skulle medføre helt eller delvis bortfall av betalingsplikten av hovedkravet i tilegg til inkassosalæret. Begrunnelsen for at dette ikke ble tatt videre var at kreditor kunne bli uforskyldt skadelidende for en useriøs inkassator. Tonen fra departementet og høringsinstansene var helt klare, det var behov for ytterligere oppstramming i sanksjonsmidlene ved overtredelse på god inkassoskikk.

Hva betyr det for skyldnere dersom inkassoklagenemndas praksis blir stående?

Det er ingenting som tyder på at inkassoklagenemnda vil snu. De har malt seg inn i et hjørne og velger nok å holde seg i dette hjørnet. Inkassobransjen har allerede vist at de utnytter praksisen ved å legge inkassosalær til på nytt i saker hvor det er utvist dårlig inkassoskikk, ved å utføre den beskrevne praksisen med å sende nytt inkassovarsel og betalingsoppfordring. Det som eventuelt må til er at en slik sak bringes inn for tingretten for å danne rettspraksis som sier det motsatte av inkassoklagenmnda, eventuelt en ytterligere presisering i inkassoloven. Forliksrådene vil etter all sannsynlighet støtte seg til dokumentasjon som fremlegges fra inkassobyråene som naturligvis viser inkassoklagenemndas holdning. Finanstilsynet vil nok tenke at de har mer en nok annet å tenke på. Vi må nok derfor leve med inkassoklagenemndas praksis frem til denne endres av tingretten, all den tid den etter vårt syn er åpenbart feil og i strid med loven og lovens intensjoner.

For Norske skyldnere i egenskap av forbrukere er dette en svært bekymringsfull utvikling og svekking av skyldners rettigheter. Vi kan ikke se at noen andre enkeltavgjørelser i inkassoklagenemnda har vært i nærheten av å svekke skyldners rettigheter på denne måten selv om loven faktisk er uendret. Spesielt skyldnere med langvarige betalingsproblemer hvor en kortvarig mulighet til å slippe unna inkassosalæret ikke har betydning så medfører dette i praksis at generalklausulen til god inkassokikk nesten likegodt kunne vært fjernet. Dette er med andre ord et særdeles alvorlig steg tilbake sett i forhold til vernet av skyldner mot ufine inkassometoder i en inkassoprosess. Stikk i strid med lovgivingen og formålene med loven.

Hovedårsaken til at gjeld går til inkasso er tross alt betalingsproblemer. Mange skyldnere bruker mange år på å betale ned en større inkassosak. Det å få en tidsluke på noen uker med en mulighet til å slippe inkassosalær etter å ha blitt utsatt for ufine inkassometoder fremstår således i praksis mer som et hån mot skyldner enn en straff for inkassobyrået.

Strengere krav til innsigelser

En annen bekymringsverdig utvikling vi har sett i inkassoklagenemnda de siste årene er at de setter stadig høyere krav til innholdet i innsigelsene for at disse skal ha en rimelig grunn til å bli vurdert. Samt høyere krav til medvirkning fra skyldner/ klager i klageprosessen. Det er slutt på de tider hvor man kunne sende inn en innsigelse og dermed unngå inkassosalær. Vi forstår behovet for en viss saklighet og substans i innsigelsene slik at dette ikke blir misbrukt for å slippe inkassosalær eller få betalingsutsettelse uten inkassosalær. Dog synes vi inkassoklagenemnda har utviklet en noe vel kreditor/ inkassobransjen vennlig holdning i forhold til kravene til innsigelser og oppfølgning underveis fra skyldner. Igjen ser det ut som om klagenemnda har glemt viktige grunnprinsipper i inkassolovgivningen. Omtvistede saker skal ikke løses ved press via utenrettslig inkasso.

Avslutningsvis er det viktig å påpeke at inkassoklagenemnda er kun en klagenemnd. De lager ikke lovene og har heller ikke makt til å dømme. Vedtakene kan således alltid overprøves i det normale rettsapparatet.