Hvilke begrensninger er det i forhold til hva namsmannen kan ta utlegg i ved avholdelse av utleggsforretning?

Når namsmannen skal avholde en utleggsforretning er det en rekke lover, forskrifter og andre rettskilder å forholde seg til. De viktigste lovene er tvangsfullbyrdelsesloven (lov om tvangsfullbyrdelse) som blant annet beskriver hvordan prosessen skal være ved avholdelse av utleggsforretning samt dekningsloven (Lov om fordringshavernes dekningsrett) som beskriver hva og hvor mye det kan tas pant i.

Hva kan det tas utlegg i og hva er "fredet"?

Hovedregelen er at fordringshaveren har dekningsrett i ett hvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. Videre er den en rekke ting som det ikke kan tas utlegg i, såkalt beslagsfrihet. Veldig kort oppsummert er dette nødvendige personlige eiendeler som klær, nødvendig utstyr og innbo som er av normal verdi. Affeksjonsverdi skal det også tas hensyn til så lenge verdien ikke er så betydelig at det vil oppleves urimelig sett fra kreditors ståsted.

Bankinnskudd og kontanter som er nødvendig for familiens underhold til neste lønning er også fritatt, se mer dyptgående artikkel vedrørende lønnskonto ved betalingsmislighold i denne linken. Videre kan det legges ned pålegg om utleggstrekk i lønn eller trygd men kun utover det som det er rimelig at skyldner skal beholde til underhold av seg selv og husstanden. Fra 1.7.2014. er det fastsatt standardiserte satser for hva skyldner har rett til å beholde til livsopphold ved utleggstrekk og gjeldsordning. Dette avsnittet er en forenklet redegjørelse i forhold til dekningslovens andre kapittel hvor det fremgår hva det kan tas utlegg i og hva som er "fredet".

Hva er det namsmannen normalt tar pant i?

Selv om namsmannen har en rekke muligheter i forhold til hva det kan tas pant i så er det relativt få typer formuesgoder som går igjen. De aller fleste utleggsforretninger foregår ved kontorforretning, dette innebærer at namsmannen ikke oppsøker skyldner selv om namsmannen har mulighet til det men avholder utleggsforretningen på namsmannens kontor uten kontakt med skyldner (skyldner har rett men ikke plikt til å være til stede, en mulighet svært få skyldnere benytter). Det namsmannen i praksis gjør er å gå gjennom en rekke offentlige registre for å få en oversikt over hvilke formuesgoder skyldner er registrert som eier av. Dette er blant annet arbeidstakerregisteret, eiendomsregisteret, løsøreregisteret, verdipapirregisteret og lignende. Namsmannen kan også kontakte banker men gjør det nok relativt sjeldent da de av erfaring vet at personer med såpass alvorlige gjeldsproblemer sjeldent har nevneverdige beløp på sparekontoer.

Følgende 3 typer utleggspant er mest vanlig:

Trekk i lønn eller trygd.

Det første namsmannen gjerne gjør er å undersøke om skyldner mottar lønn eller trygd og om det i så fall er rom for trekk i denne inntekten. Namsmannen skal i så fall legge ned trekk tilsvarende det beløp som overskyter det skyldner trenger til livsopphold til seg selv og sin husstand. Det sendes deretter et trekkpålegg til arbeidsgiver eller NAV som disse er pliktige til å følge.

Pant i fast eiendom eller adkomstdokumenter til bolig (typisk borettslagsleilighet).

I Norge i dag eier det store flertallet egen bolig selv om personer med gjeldsproblemer i større grad en folk flest bor i leid bolig. Mange nordmenn eier ofte fritidseiendom i tilegg. Dersom namsmannen finner at skyldner eier fast eiendom eller adkomstdokumenter tar namsmannen gjerne pant i dette. Namsmannen tar ofte pant i bolig selv om denne allerede er betydelig overbeheftet og/ eller at det samtidig er lagt ned trekk i lønn eller trygd og muligens pant i andre formuesgoder. Dette er en omstridt praksis som mange mener ikke er i tråd med lovens intensjon.

Ved å ta pant i en allerede overbeheftet bolig tas det ikke pant i formue som allerede eksisterer på tidspunktet for avholdelse av utleggsforretning, det spekuleres derimot i at boligen kan oppnå tilstrekkelig verdi før pantet utløper. Vi kan ikke se at dette er i tråd med lovens intensjoner og fører til at det kan bli mer problematisk for personer med gjeldsproblemer å selge boligen på det åpne markedet selv om dette er den mest lønnsomme løsningen for kreditorfellesskapet. God inkassoskikk og god forretningsskikk tilsier at dersom selger ønsker å akseptere bud til markedspris så skal kreditorene som ikke får dekning for sine pant utover verdien på boligen gå med på å slette disse. I praksis ses det dessverre for ofte at disse kreditorene ser på dette som en mulighet til å presse skyldner til å få til en hel eller delvis innbetaling på kravet utenom selve salget og således presses skyldner til en urimelig prioritering av kreditorer.

Namsmannen gjemmer seg ofte bak at de ikke er kjent med verdien på eiendommen og tar pant for sikkerhets skyld. Her kan skyldner imidlertid påvirke ved å dokumentere verdien enten ved å sannsynliggjøre ved å henvise til salg av tilsvarende objekter eller ved å innhente en verdivurdering på boligen som oversendes namsmannen. Baksiden ved å gjøre dette er at boligens verdi da gjerne blir gjort kjent for inkassoselskapet som dermed vet hvilke pant i boligen det lønner seg å gå til tvangssalg på, tvangssalg de ellers kanskje ikke hadde tatt risikoen med å forsøke seg på. Det skal ikke gjennomføres tvangssalg dersom ikke alle foranstående heftelser blir innfridd. Dersom kreditor eller inkassobyrået bommer og ikke får gjennomført tvangssalg risikerer de dermed å pådra kreditor betydelige unødvendige omkostninger.

Pant i kjøretøy.

De fleste nordmenn har tilgang til bil og mange eier denne selv. Det er derfor svært vanlig å ta pant i bil eller andre kjøretøy dersom skyldner eier dette. For kreditors del er dette et mindre attraktivt pant en pant i eiendom eller trekk i lønn. Årsaken til dette er flere. Nyere biler er gjerne allerede beheftet med salgspant dersom skyldner har lånefinansiert kjøretøyet med pant i dette. I slike tilfeller er det sjeldent nevneverdig friverdi i kjøretøyet som vil gå til kreditor ved et eventuelt tvangssalg. Dersom det er en eldre bil er verdien ofte beskjeden samt at det er vanskelig å vite hvilken stand bilen er i og dermed beregne hva slags salgssum som kan oppnås ved tvanggsalg. Det er derfor svært usikkert om et tvangssalg vil være formålstjenelig. I motsetning til eiendom er kjøretøy noe som bare går nedover i verdi fra dag til dag, et pant som er i grenselandet i forhold til panteobjektets reelle verdi har dermed mye mindre verdi når det er et pant i kjøretøy i stedet for pant i bolig som historisk sett går opp i verdi med tiden.

Andre formuesgoder det kan tas pant i.

De 3 ovenstående typer utleggspant er de klart mest vanligste utleggspantene i dagens samfunn. Dette betyr ikke at det ikke kan tas pant i andre formuesgoder en disse. Dette kan være men er ikke begrenset til aksjer og andre verdipapirer, kunstgjenstander, dyre samleobjekter, bankinnskudd, unødvendig lukseriøst innbo og eiendeler o.s.v.

I praksis viser det seg at dersom skyldner ikke selv gir beskjed om uregistrerte eiendeler eller at namsmannen blir gjort oppmerksom på dette via andre (normalt kreditor) så tas det ytterst sjeldent pant i uregistrerte eiendeler selv om muligheten er til stede.