Vi lever i en høyteknologisk hverdag hvor tilbudet av varer og tjenester blir stadig større. Samtidig er det stadig lettere å legge opp til løsninger hvor tjenester forskuddsbetales, noe som svært mange tilbydere faktisk har lagt opp til.

Netflix og Spotify er multinasjonale aktører som kun har lagt opp til muligheten til å forskuddsbetale for sine abonnement, noe som for øvrig fungerer utmerket. De siste årene har debetkort blitt nesten like brukervennlige ved online kjøp som kredittkort. Dessuten er løsninger som ikke innebærer et kredittelement som Paysafecard og Paypal svært populære. Alt ligger dermed til rette for at kredittbehovet i samfunnet skulle være på vei nedover. Hvorfor tar da antall inkassosaker i Norge helt av?

Finanstilsynet har i forbindelse med sin årsmelding for 2017 også utarbeidet en statistikk for hva de forskjellige kravene stammer fra. Denne oversikten ser slik ut:


 

 

For mange så kan opplysningene i denne statistikken ikke se så bekymringsfullt ut. De mye kritiserte forbrukslånene utgjør jo bare 13 % og forsikring og helse kan man vel ikke gjøre noe med tenker vel mange? Vi er langt ifra enige i dette. Dette gir stort grunnlag for bekymring noe vi vil redegjøre nærmere for under.

Nå er statistikken riktignok utarbeidet etter antall saker under arbeid og ikke antall innsendte saker i året men vi kan av erfaring ikke si at enkelte saker løses fortere enn andre bortsett fra strømkrav hvor det foreligger et ekstra effektivt inkassomiddel i form av å stenge strømmen i de tilfellene kravet kommer fra netteier, noe som fører til unormal rask løsning i de aller fleste strømsakene.

Forbrukslån

I følge statistikken utgjør «bare» 13 % av inkassosakene forbrukslån. Er dette egentlig bagatellmessig? Hvor mye utgjør dette i antall? Vi vet fra andre statistikker fra Finanstilsynet at det i 2017 ble registrert i overkant av 8,6 millioner nye inkassosaker i Norge, noe som atter en gang er ny rekord.

Et enkelt regnestykke viser at 13 % av 8,6 millioner saker gir ca. 1.12 millioner inkassosaker relatert til forbrukslån. Det vil si gjennomsnittlig en ny inkassosak som gjelder forbrukslån pr. fjerde myndige statsborger i Norge. Dette kan ikke defineres som noe annet enn et alvorlig samfunnsproblem.

Kategorien forbrukslån er sammen med boliglån også de eneste kategoriene som ikke innebærer krav mot foretak. Dersom statistikken kun hadde omfattet krav mot forbrukere ville dermed prosentsatsen vært betydelig høyere.

Boliglån

Boliglån er en av få gjeldsposter som er mer eller mindre nødvendig i et velfungerende moderne samfunn. I motsatt fall måtte man vente til nærmere pensjonsalder før folk flest hadde mulighet til å kjøpe seg egen bolig. Dette kan således kalles nødvendig gjeld og for at det skal fungere så må det også finnes en ordning for å håndtere mislighold for å motivere til betjening.

I følge statistikken er det imidlertid kun 1 % av antall saker som gjelder boliglån. Selv om prosentsatsen er lav så utgjør det tross alt ca. 86000 saker i året noe som er alvorlig nok i seg selv for dem dette gjelder.

Spørsmålet som gjenstår sett fra vår synsvinkel er hvor mange av disse misligholdte boliglånene som startet med problemer med å betjene selve lånet og hvor mange mislighold startet med andre forhold som forbrukslån og boliglånet følger med i kjølvannet av dette. Vi er overbevist om at det store flertallet av misligholdte boliglån startet med mislighold av kredittkort og forbrukslån. All erfaring vi har tilegnet oss gjennom mange år viser akkurat dette.

Forsikring og helse

Dette er en uforholdsmessig stor gruppe som vi tror kan forklares på en enkel måte, nemlig egenandeler fra leger og sykehus. Vi har problemer med å forstå hvorfor forsikring og helse er slått sammen til en kategori da det er liten relevans. Det har vært mye fokus i media i forbindelse med betalingsautomater på legekontor og lignende som mange eldre ikke forstår. Det hadde således vært særdeles interessant å se hvor stor andel av inkassosaker slike krav utgjør. Dette er snakk om småbeløp som blir til tusenlapper i løpet av få måneder ved hjelp av aggressiv inkassopågang.

Det er avdekket at Melin Collectors AS som har spesialisert seg på slike krav har sendt tusenvis av slike krav til rettslig inndrivning i form av begjæring om utlegg til namsmannen. Dermed er en egenandel på noen hundrelapper plutselig oppe i fem tusen kroner, et beløp som bare fortsetter å stige frem til oppgjør.

Strømkrav

Strøm må man ha og det er vanskelig å anslå hvor mye man bruker på forhånd. Det er således naturlig å gi dette på kreditt. Spørsmålet er hvorvidt det er nødvendig med så mange inkassosaker. Vi ser at nesten samtlige strømleverandører og netteiere benytter seg av lovens minimumsfrister for oversendelse til inkasso. Hvor mye mindre kunne denne posten vært ved en mer human purrestrategi før inkasso?

I 2017 ble det imidlertid mulig at nettleie blir fakturert via strømleverandør slik at man slipper å få dobbelt opp med strømregning fra både netteier for nettleie og strøm fra strømleverandør. Dette bør jo føre til en betydelig reduksjon i denne posten i 2018 men av en eller annen grunn tror vi ikke det vil merkes.

Telekom

Telekom er på hele 14 % og burde vært lavere. Her er det viktig å huske at fasttelefon, mobilabonnement og bredbånd alle er produkter innen denne gruppen og i motsetning til tidligere hvor alt kom fra Televerket/ Telenor så kan samme kunde ha forskjellige leverandører på alle disse tjenestene, noe som kan generere flere saker. Dette er imidlertid en endring som kom for lenge siden og er ikke nytt i 2017. Når det gjelder bredbånd er dette en tjeneste som enkelt kunne og burde vært forskuddsfakturert og dermed enkelt kunne vært tatt bort fra statistikken.

Vi er overbevist at størstedelen av kravene mot forbruker i denne kategorien ikke skyldes direkte problemer med å betale for forbruk av selskapenes tjenester. Vi er sikre på at et viktig stikkord her er bindingstid. Mange lures inn i lange og dyre avtaler for å få de siste telefonene til en lav inngangssum. Kategorien er dermed nesten som forbrukslån å regne. Dersom bindingstid ikke hadde vært lovlig ville vi sette en betydelig nedgang i denne kategorien.

Hva ligger egentlig i kategoriene småkrav og øvrige krav?

Det er forunderlig at Finanstilsynet ikke har funnet det hensiktsmessig å definere nærmere hvor hele 47 % av Norske inkassokrav har sin bakgrunn fra når de først har gått til det steget å utarbeide en slik statistikk.

I kategorien småkrav er vi overbevist om at inkassokrav fra treningssentre utgjør en betydelig andel. Selskap som Credicare AS har spesialisert seg på kynisk innkreving i dette markedet hvor måneder forfaller fortløpende og blir registrert som stadig nye inkassosaker. Det komiske er at dette svært ofte gjelder medlemmer som bare har trent noen få ganger før de ga seg. Igjen ser vi at bindingstid utgjør et stort problem når det gjelder antall inkassosaker i Norge.

I kategorien øvrige krav ligger alt mulig annet. Dette gjelder nok alt fra lokale håndverkere til mindre bransjer. I denne kategorien ligger det nok også en stor andel krav mot næringsdrivende innen kategorien B2B (business to business). Uansett hadde det vært interessant å vite mer om hva som skjuler seg her.

Hvor er kredittkortgjelden?

Det er rimelig å anta at inkassosaker som gjelder kredittkortgjeld ligger i kategorien forbrukslån. Dette tror og håper vi men samtidig frykter vi at dette er tall som er gjemt i kategorien «øvrige krav». Hvis det skulle være tilfellet er straks en svært alvorlig situasjon enda mer alvorlig.

Hvor ligger kravene fra Canal Digital, Viasat og Riks TV?

Dette er tre aktører som vi vet generer svært mye inkassosaker. Igjen er et viktig stikkord bindingstid som alle disse aktørene opererer med. Felles for alle disse er at de i likhet med Netflix og Spotify enkelt kunne ha benyttet seg av forskuddsbetaling og dermed ha eliminert betalingsmislighold.

Det hadde vært svært interessant å vite hvilken kategori disse ligger i. Det er naturlig å tro at disse ligger i enten kategorien småkrav eller kategorien øvrige krav. Det er rimelig å anta at de utgjør en betydelig andel i den kategorien de ligger i og derfor burde dette absolutt vært nærmere spesifisert.

Hva kan gjøres for å snu trenden?

Fra Finanstilsynet har vi hentet ut følgende tall om utviklingen i antall nye inkassosaker for hvert år.

Antall mottatte inkassosaker:

Periode/år  Antall nye saker
2010 5 172 610
2011 5 616 132
2012 5 887 429
2013 6 712 844
2014 7 054 162
2015 7 463 011
2016 7 853 808
2017 8 628 741

Som man ser her opplever vi en betydelig økning i antall inkassosaker fra år til år. Dette er for øvrig ikke en trend som startet i 2010. Trenden har vært tilsvarende helt tilbake til 90 tallet hvor tallet lå på rundt en million i årlige antall saker.

Selv om det har vært en forrykende teknologisk utvikling i disse årene er det likevel ikke noe som skulle tilsi en slik utvikling i antall inkassosaker. Ja, det har kommet en del nye produkter og tjenester men samtidig har utviklingen medført at det er mye lettere å kreve forskuddsbetaling. Dette burde således gå mer eller mindre opp i opp.

For å kunne si hva som kan gjøres for å snu trenden er det viktig å si noe om hva årsaken trolig er. Vi mener det er fire viktige årsaker til den drastiske økningen:

  • Økt fokus på tidligere overføring av fordringer til inkasso i kombinasjon med kortere betalingsfrister. Purringer ser man nesten ikke lenger mens det tidligere var normalt med både en og to purringer før inkassovarsel. Inkassovarsel sendes nå i mye større grad av inkassobyrået enn av fordringshaver selv og disse inkassovarslene inngår dermed i statistikken og forklarer noe av økningen.
  • Eksplosiv vekst i antall forbrukslån og kredittkort. Dette var tjenester som man kunne få også på 90 tallet men da var det nisjeprodukter som man måtte gå til sin lokale bankforbindelse for å få. Man fikk dermed sjeldent mer enn maksimalt ett forbrukslån og ett kredittkort og det fulgte gjerne med en alvorsprat med sin kundekontakt i banken «på kjøpet».
  • Eksplosiv vekst i bruk av bindingstid. Bindingstid brukes i dag på et stort utvalg av tjenester. Alt fra forskjellige TV abonnement, telefoniløsninger, treningssentre og lignende er nisjer hvor bindingstid brukes i stort omfang. Dersom kundene finner ut at de ikke benytter tjenestene eller finner ut at de ikke har råd så er det ingen rask vei ut av elendigheten.

    På grunn av bindingstiden løper forholdet videre og pumper ut nye inkassosaker hver eneste måned frem til bindingstiden er utløpt. Veldig ofte føler skyldner seg så overkjørt at de heller ikke klarer å si opp når utløpet av bindingstiden gir mulighet for dette. Kyniske kreditorer som ser at kunden ikke bruker tjenesten og heller ikke betaler, fortsetter likevel å la tjenesten løpe slik at de kan fortsette å opparbeide fordringene sine.

  • Økt bruk av «no cure, no pay» og returprovisjon. Tidligere var det dyrt å bruke inkassotjenester, man betalte gjerne et årsgebyr og en andel av inndrevet beløp samt et fast gebyr for uløste saker. Dette er byttet ut med «no cure, no pay», returprovisjon og andre kreative goder fra inkassobransjen til kreditorene. Det koster ingenting lenger å overføre til inkasso da det benyttes «no cure, no pay» prinsippet. Dette medfører at dersom saken ikke løses så tar inkassobyrået kostnadene på sin kappe.

    I tillegg belønnes de store kreditorene med noe som kalles returprovisjon eller «payback». Dette betyr at de får dekket sine purregebyr selv om sakene overføres til inkasso. På toppen av det hele finnes det en rekke skjulte goder for store oppdragsgiver som kamufleres bak ord som seminar og kurs men som i praksis er gigantiske smøreturer.

  • Automatisk betaling av legetjenester. Dette er det nyeste problemet som fører til en rekke unødvendige inkassosaker. Nærmest alle legekontor og lignende har fått installert betalingsautomater hvor man kan velge å betale med kort eller få faktura. Svært mange (spesielt eldre) forstår ikke hvordan disse fungerer noe som resulterer i mange unødvendige inkassosaker.

    Vi ser også at ofte glemmer legene å si til pasienten at de må stoppe med betalingsautomatene, legene bruker gamle adresser slik at senere krav ikke kommer frem og ofte fungerer ikke automatene. På toppen av det hele strider dem med sentralbankloven som sier at kontanter er tvunget betalingsmiddel.

    Dette betyr at man har rett til å få muligheten til å betale kontant, noe mange legekontor nekter. Med andre ord ligger kreditors lovbrudd til grunn for en inkassosak. Legene har samtidig tatt avstand fra alt som heter betaling og innkrevingsarbeid og har glemt sitt ansvar om å ivareta pasientene.

 For å snu den alvorlige inkasso trenden Norge er inne i og som mer eller mindre ekskluderer en tidel av den voksne befolkningen fra å benytte seg av mange tilbud og tjenester på grunn av påfølgende betalingsanmerkninger, så må det tas tak i de fem grunnleggende punktene vi nevner over.

Følgende enkle tiltak vil umiddelbart føre til en betydelig endring i antall inkassosaker i Norge:

  • Innfør krav til minst en purring før inkassovarsel.
  • Det må gjøres noe i forhold til utbredelsen av forbrukslån og kredittkort. Dagens tiltak med innstramminger av markedsføringen og gjeldsregister er ubetydelige symbolkse handlinger. Innføring av maksimalrente er et tiltak vi har tatt til orde for mange ganger og som vil føre til betydelige endringer i antall inkassosaker samt gjøre det mer overkommelig å betale seg ut av uføret dersom man ført kommer dit. Dette forutsetter at maksimalrenten blir lav nok, tilsvarende forsinkelsesrentesatsen.
  • Innfør forbud eller kraftige innstramminger i bruken av bindingstid.
  • Forby «no cure, no pay» og returprovisjon. Det bør koste litt å gi opp kunden og overlate dem til «gribbene».
  • Det må gjøres noe i forhold til dagens løsninger med betalingsautomater på legekontorene da dette ikke fungerer slik det er i dag. Et naturlig tiltak vil være et forbud om felles eierskap mellom tilbydere av automatene og inkassobyrået som benyttes. Det vil gjøre det mindre lønnsomt å spekulere i løsninger som medfører at pasientene ikke betaler.

Et siste og mer inngripende tiltak, dog kanskje nødvendig, er å endre hvordan hele det Norske inkassosystemet er lagt opp. Er det moralsk riktig at private aktører skal tjene seg styrtrike på andres elendighet? Vi har tidligere diskutert alternativer til dagens inkassomodell i denne artikkelen.

Atter en gang passivt og tannløst fra Finanstilsynet

Vi har ved en rekke anledninger kritisert Finanstilsynet for sin passive holdning til sitt ansvar for å føre tilsyn med den norske inkassobransjen. Dette gjelder også dette fokuset som Finanstilsynet har gitt plass til på noen av de siste sidene i sin årsmelding. Ja, vi forstår at Finanstilsynet har flere oppgaver enn å passe på inkassobransjen. De finner plass i til å forklare i sin beskrivelse av inkassobransjen at de bruker betydelig med tid på henvendelser fra publikum angående mulige overtramp fra inkassobransjen.

Hvorfor ikke etterlyse mer ressurser i årsmeldingen dersom dette forårsaker at de ellers ikke klarer å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte? Kun 6 av 99 inkassobyrå fikk besøk av Finanstilsynet i 2017 ved såkalt stedlig tilsyn. ellers var det litt brevveksling med noen andre byråer. Med tanke på det alvorlige samfunnsproblemet inkasso er og hvor mye overtramp som skjer fra bransjens side så holder dette rett og slett ikke.

Hvorfor nevner de ikke med et eneste ord den alvorlige økningen i antall inkassosaker i sin årsmelding? Det vises en slik alvorlig trend år etter år uten at de reagerer nevneverdig. Det vi har sett tidligere er bagatellisering og bortforklare det med naturlige årsaker. Ja, det finnes naturlige årsaker til økningen i antall inkassosaker, men samtidig finnes det naturlige årsaker som skulle tilsi det motsatte. Hvorfor klarer ikke Finanstilsynet å se mer helhetlig på dette?

Hvorfor går de ikke mer i dybden på hvor kravene stammer fra når de først lager en slik statistikk om hva inkassosakene har bakgrunn i? Hvordan kan de presentere materiale hvor 47 % av kravene gjemmes bort i kategoriene småkrav og øvrige krav? Slett arbeid kalles dette etter vår mening.